Og Kjærligheten Vinner Alltid



Det skjer mye rundt på denne blå kula for tiden, og langt i fra alt er av det gode slaget. Jeg kunne utvilsomt sittet her å ramset opp den ene katastrofen etter den andre, jeg kunne ha driblet rundt med alle de totalt uoversiktlige situasjonene som puster og peser hver eneste dag. Og likevel - ville mitt forsøk på å se det store bildet vært helt forgjeves. Det er sikkert.
Våre liv derimot - er uansett verdifulle for alle og enhver av oss, uansett hvordan statusen i hvert enkelt individ fortoner seg, og uansett hvordan øyeblikket får oss til å føle oss der vi står akkurat nå.
For hver og en av oss, er livet, helsa og nettverket vi har, stort eller smått, det eneste vi har. Og vi må ha det.

Denne planeten har likevel mest av det fantastiske og det gode å by på... Mer verdifull tid, og mer av alt vi elsker - fremfor all elendigheta vi hele tiden kan ense, om vi vil. Og det er mye som tyder på at "mennesket" vil suge på elendighetens karamell. Det ligger i gener og natur, ånd og personlighet. Men de fleste (alle vil jeg formode) av oss elsker likevel livet, og alt det bringer med seg. Selvsagt gjør vi det. Det skal mer enn død og fordervelse til for å ødelegge det.

Hm...

I natt hadde jeg en; for å si det mildt - grusom drøm.
Jeg drømte at jeg var tilbake i en blokkleilighet på "Håpet" i Tromsø, og jeg var alene.
Helt jævla alene.
Ensom.
Én.
Jeg sjekket først alle rommene i leiligheta, så løp jeg ned trappene, og ut i gatene. Det var ingen å se noen steder. Alle var borte. Jeg ropte, men fikk ikke svar - jeg virret rundt og havnet i en butikk. Den var også tom. Tom for folk, og tom for varer. Tom som verden rundt.
Da jeg langt om lenge fant veien tilbake til leiligheta, oppdaget jeg at det ikke fantes noe som heter telefon, radio eller TV. Og det verste av alt, var at det ikke eksisterte musikk. Den eneste lyden jeg kunne høre var min egen pust og alle tankene som fremstod som et jævla rabalder inni meg. I sjelen var alt svart. En konstant følelse av tap og lengsel mot alt og alle jeg elsker. Det var så virkelig, og det eneste beskrivende ordet - var "grusomt". Det var grusomt. Jeg lengtet etter røsten til Johnny Cash der jeg stod å svaiet i all verdens fortvilelse. Det var enormt det hullet som var min sjel - mitt indre. Ja. Det var grusomt. Svart.

Men jeg våknet heldigvis...
Først skjønte jeg ikke hvor jeg var, så etterhvert, gikk virkeligheta og nåtidens situasjon opp for meg.
Da ga jeg selvsagt min kvinne som heldigvis lå der rett ved min side, den største og lengste klemmen jeg noensinne har gitt noen. Så småløp jeg ut på stua og fant min elskede hund. Han skjønte heldigvis ikke hvorfor jeg holdt han så hardt og lenge, men ble jævla glad da jeg hoppet rett i klærne, og la ut på en lang tur ut i skogen som lå der under en vakker og nydelig himmel. Fuglene sang, og snøen var full av spor etter nattens fantastiske dyreliv.
Jonas, min hund, fikk ferten av noe, og jeg lot han tydeligvis bare fortsette av hjertens lyst - mens jeg gikk der i tanker om drømmen, og den følelsen den hadde etterlatt i meg.

Da vi kom hjem, oppdaget jeg at det hadde gått 3 timer, og at vi var så sultne at vi kunne spist en elg på strak arm.
Så... Vi spiste og drakk kaffe, lyttet til NRK P1, og frydet oss som de små lykkelige skapningene vi er. Tre timer i skogen virket som ett kvarter der jeg satt bak kaffekoppen og priset meg lykkelig for alt jeg har her og nå.

Nå sitter jeg her på musikkrommet, jeg lytter til Johnny Cash - A Hundred Highways, og drikker kaffe med begge hendene. Det var et helt naturlig valg.

OK, lesere og venner. Jeg elsker alle jeg elsker av hele mitt hjerte, og dette er er det siste innlegget jeg skriver i denne bloggen. Nye tider vil snart komme, og jeg takker samtidig alle som har lest mine tvilsomme "artikkler" i tiden som har gått siden jeg skrev mitt første innlegg i Februar, 2012. Det var i "ONK3LMORT3N"-bloggen, som dessverre er slettet for lenge siden.

Jeg skal ikke slette denne, men lar den bare "dø" på naturlig vis. Vi møtes sikkert igjen (håper jeg) et helt annet sted.

Hva hadde livet vært uten venner, høyt elskede folk og dyr - og musikk. Jeg tror det hadde vært grusomt. Jeg vet det hadde vært uutholdelig.

Rock on ! Og kjærligheten vinner alltid.

Mvh Ole

David Bowie - Heathen (Et av mine største musikalske øyeblikk)



Jeg hadde bare noen uker i forveien forlatt mitt kjære Tromsø som ikke var så jævla kjært lengere da jeg kom inn i en liten platesjappe i en tilsynelatende uskyldig liten "by" i Troms og fikk øye på et kjent fjes på veggen som skulle representere nye utgivelser. Dette fjeset - som det er umulig å ikke dra en umiddelbar kjensel på - vrengte øynene opp mot himmelen som for å si; "Ja, jeg vet det er noe der oppe, men det er ikke Gud".

De eneste bokstavene på coveret var dreid 180 grader slik at de framstod i et opp/ned modus, og de stavet ordet - Heathen. Ansiktet tilhørte David Bowie, og jeg kjøpte albumet uten å fortrekke en mine.
Det skulle vise seg å være meget lurt, for i 2002 kåret jeg nettopp Heathen til årets album - selv om mitt største idol - Tom Waits hadde sluppet hele to skiver det samme året.
Noe sånt er tilnærmingsvis - ufattelig.

SUNDAY

Nothing remains
We could run when the rain slows
Look for the cars or signs of life
Where the heat goes

Look for the drifters
We should crawl under the bracken
Look for the shafts of light
On the road where the heat goes
Everything has changed

For in truth, it's the beginning of nothing
And nothing has changed
Everything has changed

For in truth, it's the beginning of an end
And nothing has changed
Everything has changed

In your fear
(In your fear)
Of what we have become
(Seek only peace)
Take to the fire
(In your fear)
Now we must burn
(Seek only love)
All that you are
(In your fear)
Rise together
(Seek only peace)
Through these clouds
(In your fear)
As on wings
(In your fear)

This is the trip
And this the business we take
This is our number
All my trials
Lord, will be remembered

Everything has changed

Det er Søndag. Bowie`s Søndag. En uke etter at han forlot oss... uforandret, men likevel så helvetes forandra.
Så hule i vår sjel. 
Så små.
Så sultne etter mer. Mye, mye mer. 

Alle. Vel, så godt som alle musikkinteresserte sjeler har kjent på dette. Dette nye nesten altoppslukende savnet etter en som alltid har vært der. En kameleon, kanskje, men mer en mann. Et søkende, sjenert og vakkert menneske. En stor kunstner. En urolig sjel som aldri sto helt stille.
Ja, en kameleon, kanskje. En som sang så mange sanger til oss i vår nød, i vår ensomhet, i vår verden av musikkglede og fest.

Men nå er det stille. Som sagt.
Skaperkraften ligger i et midlertidig vakuum...

Selv etter at Sunday har satt sitt preg på denne tidlige søndagen, er det stille. Selv etter Blackstar. Det er så stille, og så kaldt. Men det er også varmt. Langt der inne. I flammene som aldri slukker.

Jeg kan se mannens fjes der nede i kaffekoppen fra Amsterdam. En skulle tro det hadde lite å si her jeg sitter, at koppen er fra Amsterdam - min favorittby etter Liverpool. Men det har mye å si.
For jeg kan i sannhet se Bowie danse rundt der nede i det mørke kaffedypet. Han danser bluesen i røde sko.
Det vakre brune skummet dreier rundt i koppen som er - rød som blod - innvendig, og svart som natten - på utsiden. Og jeg kan føle det som jeg følte nettopp i Amsterdam da jeg satt der på trappa utenfor det billige men trivelige hotellet å bare stirret ned i et kappkrus som innehold noe tilnærmet kaffe.
Jeg kan føle musikken mer enn jeg hører den. 
Jeg kan høre Chet Baker`s trompet, akkurat som da jeg satt der på hotelltrappa, selv om Chet forlengst er borte.
Han slengte seg visstnok ut av et hotellvindu i nettopp - Amsterdam. Kanskje ble han slengt ut... Hvem vet.
Jeg kan høre Bowie`s stemme mellom fraseringene til Chet. Men bare i mitt hode, eller i min sjel.
Det er ikke lett å skille disse tingene. Disse begrepene.
Jeg tenkte på det da jeg satt der på trappa om mårningen mens metropolen var i ferd med å våkne - akkurat som min kjære oppe på rommet vårt - også gjorde det. Men da var det bare Chet. Tror jeg.

Nå sitter jeg her igjen. Hjemme denne gangen. Men jeg stirrer ned i kaffekoppen mens Bowie synger ut sin sorg med en stemme som aldri vil svinne hen. En sorg over en verden som aldri finner fred.
Den stemmen kom til oss for å bli, og den blir. Selv om alt er forandret - Everything has changed, er intet forandret - nothing has changed.

David Bowie har hengitt seg til flammene, og i natt drømte jeg nettopp det etter at jeg hadde brukt hele kvelden på mannen. Dette via NRK`s sendinger. De ble med meg inn i drømmeland. Noe ble i alle fall med.

Det er Søndag. Bowie synger: In your fear - In your fear - 
Of what we have become - Seek only peace - Take to the fire - In your fear - Now we must burn - Seek only love - All that you are - In your fear - Rise together - Seek only peace - Through these clouds - In your fear - As on wings - In your fear...

Jeg føler meg litt svimmel her jeg sitter dypt inne i musikken som jeg elsker så høyt. Disse ordene ringer gjennom hele skogen som omgir meg - In your fear - In your fear - Of what we have become - Seek only Peace - Take to the fire...

Til og med Lemmy (keep on kicking ass, man) som henger på veggen like ved min side ser med ett ut som en erkeengel, selv om jeg ikke vet hvordan en sånn ser ut.
Hans dødsblikk forteller plutselig en helt annen historie. En historie fra langt der borte et sted. Erkeengelen Lemmy.

Haha...

Men denne transformasjonen stammer kun fra musikken jeg hører. Slip Away, Slow Burn, Afraid, I Would Be Your Slave, 5:15 the Angels Have Gone... Hele Heathen. Dette "hedenske" mesterverket.


Det er ingenting bortsett fra David Bowie i min kaffe. Ingen kjemiske substanser, ingen klunk. Disse følelsene kommer fra min reneste side av all menneskelighet, og de er drevet av den reneste av all kjærlighet - musikken. I dette tilfellet er det til Bowie`s musikk, og hans helt ubegripelig nydelige og helt fabelaktige - Heathen.

Faen heller! Takk.

Musikken er som Tony Visconti sa det; His magnum opus; "I told him, `That was more like a symphony".
Tony var tilbake bak spakene her for første gang siden Scary Monsters. Han var med på å panorere denne symfonien.

Til og med de tre coverlåtene fremstår som Bowie`s egne barn, selv om de er pennet og komponert av henholdsvis Frank Black, Neil Young og Norman Carl Odam - aka, Legendary Stardust Cowboy. 
Min favoritt etter Sunday er:

5:15 the Angels Have Gone

5:15
I'm changing trains
This little town
Let me down
This foreign rain
Brings me down

5:15
Train overdue
Angels have gone
No ticket
I'm jumping tracks
I'm changing towns
We never talk anymore
Forever I will adore you

5:15
All of my life
Angels have gone
I'm changing trains
Angels like them
Thin on the ground
All of my life
All legs and wings
Strange sandy eyes

5:15
Train overdue
Angels have gone
We never talk anymore
Forever I will adore you
Cold station
All of my life
Forever I'm out here forever


For et album. For et album. For en låt. For en mann.

Jeg var på nye veier da Heathen tok meg under sine uendelige vinger. Det var skiva som kjøpte meg, og ikke motsatt.
Jeg hadde forlatt byen i mitt hjerte.
Toget som aldri kom, og heller aldri vil komme til den byen, hadde likevel gått.
Nå hadde jeg en hel kasse med brennevin - som jeg også tømte.
Jeg var på et nytt sted, og jeg hadde Heathen med David Bowie.
Jeg ville liksom ikke være helt edru den gangen. All kjærlighetssorg var forlengst vasket ut av håret. Sorgen jeg følte på da, hadde med andre ting å gjøre. Det var kanskje ensomhet, hvem vet, og hvem bryr seg. Det spiller ingen rolle nå.
Jeg husker det som om det var i går, selv om jeg bare var 36 år den gangen.

Heathen - er MITT album. I morgen er jeg utolig nok 50 år, og da skal jeg løfte glasset for nettopp det. Jeg skal spille denne skiva som jeg elsker, og jeg skal kysse min bedre halvdel. Det er hun som er min virkelige engel.

Hvil i fred du hvileløse sjel. Hvil i fred David Robert Jones.

Da Peter Case Kom - og Ble Der




Hva med en liten anekdote..? Ja? OK.

Det var en aprildag i 1992 da jeg og min forholdsvis nye abeidskollega skulle ha vår første fest i lag, at en fyr som bar det tøffe navnet - Peter Case - dukket opp i mitt liv.

Når vi var på jobb gikk det ofte på det å anbefale artister og diverse plateutgivelser til hverandre. Det var en finfin hobby å bedrive i arbeidstiden mens vi gjorde vår jobb helt uanfektet av den. Jobben ble bare triveligere av det, for å si det rett ut.

Etter et par måneder i lag på jobb, ble enige om å kverke et par flasker brennevin, og lytte til litt musikk hjemme hos meg. Så en Lørdag i April, gjorde vi akkurat det.
Det var en artig og meget trivelig affære å sitte der å gå i gjennom platesamlinga - mens innholdet i flaska ble mer og mer usynlig.
Så, da jeg plutselig ble bedt om å spille et par av mine egne låter på gitaren som hadde stått der i mellom oss gjennom hele seansen, gjorde jeg nettopp det - helt uten noen form for videre overtaling.

Da jeg hadde banket gjennom den første låten, spurte kompisen om jeg hadde hørt om Peter Case - noen jeg absolutt ikke hadde. Da sa han videre at Case var en av hans mange favoritter, og at jeg minnet han kraftig om fyren. Både gitarspill, men aller mest sånn stemmemessig.
Jeg er sikker på at han sa dette for å være hyggelig, men resultatet av disse få ordene denne kvelden, var at jeg løp til første platesjappe mandagen etter, og fant at fyren nettopp hadde sluppet et nytt album.
Six-Pack of Love, het det, og jeg tok det med meg hjem med ikke så rent få forventninger.

I dag, cirka 24 år senere, sitter jeg fortsatt her å lytter til Peter Case - med like stor interesse som alltid... Kanskje til og med en litt større (om mulig).

Peter Case er en av disse artistene jeg nok ikke klarer meg uten. Selv om jeg og mannen ikke ligner så mye på hverandre i spillestil og sang (mer på grunn av det), så er mannen en favoritt det er umulig for meg å komme utenom.
Hans nye album HWY 62, er til og med det beste albumet mannen har laget siden Sings Like Hell f.eks - og mannen har bare, og da mener jeg BARE, laget helt fortreffelige album.

Peter er vaksinert mot bullshit, så dette styrer seg selv.

Det er fint å ha artister av dette kaliber i livet sitt. Det er rett og slett helt avgjørende. Det er disse som får meg til å tro på rock og musikk. Disse som står der uansett trender. De som gjør det de må, for at de ikke kan la være. Disse heltene som rett og slett kvalitetssikrer historia.
Og da mener jeg ikke bare musikkhistoria.

Så her sitter jeg, sterkt berørt og beveget av det jeg hører.
For en formidling!
For en låtskriverkunst, og for en sanger!
For en ubeskrivelig flott opplevelse...

At en tåre har sneket seg ut i dagen, og jeg kan jeg ikke gjøre noe med. Vil det heller ikke. Det er bare naturen som går sin gang.
Det er bare Peter Case og hans HWY 62 som trenger seg helt inn dit der sånt hører hjemme.

David Bowie (1947 - 2016)



David Bowie er død.

En av musikkhistoriens aller viktigste skikkelser er død etter halvannet år i kampen mot kreft. Bowie har holdt sykdommen hemmelig for omverdenen.
David (David Robert Jones) Bowie ble 69 år - 8. Januar, dagen da han også slapp sitt siste absolutte kunstverk - Blackstar. To dager senere, den 10. Januar - måtte ikonet og kunstneren gi tapt for denne forferdelige sykdommen.
En stor kunstner gjennom 50 år hvis betydning er ubeskrivelig, har forlatt oss. Det er både overraskende og totalt uventet.

Dette er i sannhet en trist dag. Hans musikk vil fylle dette rommet i dag. Veggene vil males blå, og lufta vil vibrere i takt med musikken denne geniale mannen har etterlatt seg.


Bowie har vært i livet mitt siden 1980. Ziggy Stardust and the Spiders from Mars var mitt første møte med mannen, og siden den gangen har det bare gått slag i slag. Og hvilke fantastiske slag.
I 2002 laget han etter min mening årets album - Heathen, og denne gangen har han kanskje gjort det samme med sitt nye Blackstar.

Bowie var aldri uaktuell i min verden. Han var en mann jeg alltid regnet med, og med god grunn.

Det var kanskje han som gjorte rock til kunst, og mannen hadde utvilsomt en av historiens beste og mest særegne stemmer. Hans samarbeider med Iggy Pop var fantastiske, og hele hans karriere kan lett oppsummeres som utenomjordisk.
Mitt favorittalbum med Bowie, er nok - Heroes.

Bowie var bare helt unik.


En helt eksepsjonell musiker har nå servert sitt siste åndsverk, men hans musikk vil leve for alltid.
Jeg savner mannen allerede. Min tåre er like dyp som universet.


Hvil i fred, og tusen hjertelig takk, David Bowie.

Mitt Kjære THIN LIZZY



En magnet i byen

Når jeg hører eller omså bare føler ordet "Thin Lizzy", havner jeg alltid tilbake i butikken som i sin tid var mitt aller helligste sted.  Stedet som vekket mer enn bare én følelse i en ung pjokk hvis hjerte dunket hardt, tungt og løpende - for rocken - musikken, og alle drømmene som florerte innen "fenomenet".
Butikken var en platesjappe i Tromsø, byen hvor jeg er født og hvor jeg også vokste opp.
"Swing-In Disco Pub" het den platesjappa, der den lå plassert i Grønnegata.
Hver gang jeg satte min fot der inne, var det som om jeg havnet i himmelen. En litt skummel veldig voksen, nifst og djevelsk spennende himmel, men likevel en helt uimotståelig en.

Det var lukta av tobakk, støvete fløyelstrykk, sommerens gatestøv og nypressa vinyl, synet av den lange bardisken der det servertes rock og fanden vet - "bartenderen" bak den med sin mektige fu manchu-bart, det dunkle lyset, de mørke fargerike, nesten selvlysende plakatene og de endeløse rekkene med kassetter og grammofonplater... og lyden. Lyden av den som "Spilles Nå".
Inntrykkene var så sterke at jeg knapt kan beskrive dem her jeg sitter nå - 40 år senere.
Jeg merker at jeg kunne gitt en arm, eller i alle fall høyre lillefinger (for gitarspillinga's skyld), for å atter kunne rusle inn over dørstokken der, tilbake på `70-tallet... 

...men det fungerer dessverre ikke sånn. Det er kanskje like greit, men likevel. Ikke.

Jeg tror jeg var 9 år første gangen jeg satte min fot der. Jeg er litt usikker, men bare litt. Lite.

Sommeren 1976 da jeg var 10 og et halvt (viktig å være nøyaktig her), var jeg i alle fall innom der stadig og hver gang jeg var i byen. Og det var ikke sjelden siden jeg var en kløpper på sykkel. Óg med det faktum at min far kjørte rutebuss.
Vi som var barn av sjåførene i Tromsbuss kunne ferdes fritt uten å betale noe som helst for det, og det tilbudet sto aldri ubrukt. Så snart det var en mulighet, satte jeg, eller både min broder og jeg oss på bussen - Rute 30 - fra Kroken.
Tromsø på `70-tallet var en drøm. En drøm det er godt å tenke tilbake på, og som jo ikke bare var en drøm, men i tillegg en virkelighet. 
Det fantes flere platesjapper i Tromsø på denne tiden, men "Swing-In Disco Pub" var den tøffeste, mest mystiske og uten tvil den med størst innvirkning på meg.

Størst av alt var det å bla seg gjennom alle albumene som var plassert i fire saftige rekker. To langs veggene og to på hver side av en øy midt på gulvet. Butikken var L-formet og grammofonplatene befant seg i den innerste delen av denne, eller L'ens ryggrad om du vil.
Inn og utgangen befant seg ved L'ens tå, mens selve disken var plassert rett inn på motsatt side, som var den første veggen du fikk øye på når du kom inn.

"Swing-In Disco Pub" var nok dessuten den eneste platesjappa hvor jeg fikk ferdes fritt uten noen form for spørsmål, eller; "om du ikke skal ha noe, må du gå ut". Mannen med fu manchu-barten og dama (som var like mørk som natta), lot meg alltid være, og tillot meg alltid å lytte på musikken, selv om de sikkert visste at jeg ikke kom til å kjøpe den der og da.
Barn og unge var ikke så jævla kjøpesterke på den tiden, men det er en annen historie. Vi var heller ikke så "hellige" som barn og unge er nå.
Hm... Ennivei. 
Denne platesjappa virket som en magnet på meg. Jeg bare måtte inn den døra... Hos de andre rockepusherne, var jeg heldig om jeg ikke ble slengt ut etter et kvarter.  Det var sånn det var den gangen.

Min første kassett

Jeg hadde blafret gjennom alle, og da mener jeg alle platene på "Swing-In Disco Pub", og jeg hadde gjort dette mange ganger over lange perioder, da jeg kjøpte min første kassett.

På denne tiden, fra litt over midten og utovert på `70-tallet, óg litt inn på `80-tallet, drev jeg enten å solgte aviser i bygatene fra 06:00 om mårningen, eller så hadde jeg en avisrute som jeg syklet rundt med på vår, sommer og høstkvelder. Avisene som ble solgt i Ishavsbyens tidlige gater, solgte jeg da jeg var ung som en fole. 10, 11 og 12 år. Og ofte sammen med min bror som var nesten tre år yngere.
Avisrutene overtok etter dette. Det gikk i hovedsak på avisa "Nordlys", men også avisa "Tromsø", av og til.

Så, en sommerdag i 1977, etter mye ellemelling og sikkert noen grublerier, hadde jeg bestemt meg for å kjøpe min aller første kassett. Dette var svære greier. En stor avgjørelse skulle tas etter hardt opptjente midler.
Jeg hadde spart cirka 30 kroner, og plata jeg hadde bestemt meg for, var så fristende og tøff, at jeg knapt fikk sove natten i forveien.
Etter utallige runder gjennom platecovere og tøffe bandnavn, hadde jeg bestemt meg for den jeg synes var aller tøffest. Også når jeg hørte på den i hodetelefonene i platebaren, eller platepuben, i dette tilfellet. Dette var mat.
Siden jeg kun eide en kassettspiller, falt valget naturlig nok på en kassett. Dette var nok en liten nedtur på cover-fronten (LP coveret var nydelig, og kom ikke helt til sin rett i det lille kassettformatet), men alt i alt var det en gedigen opptur, uansett.
Ren lykke.



Kassetten var av og med Thin Lizzy. Den het Jailbreak, og den var totalt uimotståelig på 11-åringen, meg. Masse flash og science fiction, et band løpende ut av flammehavet... Drivstoff for en pjokk som hadde gutterommet fylt med tegneserier.
Men nå hadde det seg sånn, tro det eller ei, at det var musikken som var det aller viktigste. Ikke alt rundt, egentlig.

Første gang jeg hørte Jailbreak og Thin Lizzy var selvsagt der ved den omtalte disken hvor vennlige og steintøffe Herr Fu Manchu hadde sitt virke. Og jeg, jeg ble sugd rett inn i et gitarinferno jeg aldri før hadde hørt maken til.
Det var en vegg av ekstase. Og så var det den stemmen. En stemme som traff meg midt i hjertet med sin dype, litt snakkende, men alltid syngende og melodiske myndighet. Det oset alt jeg kunne forestille meg om rock av Philip Lynott.
Alle låtene som kom mot meg var som skeddersydde bomber laget kun for å imponere meg i senk. Og jeg ble imponert.
Knesvak og svimmel. Sånn som bare gutter i den alderen kan bli det.
Det var så tøft at jeg følte meg direkte sjenert.

Så... jeg hadde altså kjøpt min første kassett for mine egne penger, og en reise som takk og pris ennå ikke er over, tok til for fulle mugger. Thin Lizzy var plutelig litt tøffere enn The Beatles som var mitt aller første hjertebarn. Og mye mye skumlere. På en trivelig måte.

Litt om "Lizzy"

Det er forferdelig mye å si om dette bandet, så jeg tenkte å bare si litt. Bare for å ha det gjort, og for at det tross alt er litt viktig, føler jeg. 

Bandet oppstod helt på tampen av det berømte `60-tallet, en av de siste dagene av Desember i 1969.
Phil Lynott og Brian Downey spilte i et band som kalte seg - Orphanage, i Dublin, Irland, da en gitarist fra Belfast - Eric Bell, og en keyboardist - Eric Wrixon dukket opp og spurte om de skulle starte et nytt band i lag.
Siden både Phil og Brian kjente til Eric`s rykte som litt av en gitarist, ble de enige om å prøve - på den enkle betingelsen, at Phil fikk spille bass og synge, óg at han fikk skrive - i alle fall - noen av dette nye bandets fremtidige låter. Og sånn ble det - heldigvis. Det råder en del motstridene info her. Eric Bell har sagt forskjellige ting på forskjellige steder om begynnelsen, men jeg tror lett at det stemmer at han var på sin første syretripp (hans egne ord) da dette møtet fant sted.
Uansett så er det viktigste her at bandet oppstod som et resultat av dette opplegget, og at Thin Lizzy nå var født. Det opprinnelige Thin Lizzy ble en trio bestående av Phil Lynott, Eric Bell og Brian Downey. Faen må vite hvor det ble av den siste Eric'en...
Dette var "Lizzy" i begynnelsen. Men herregud det skjedde mye etter dette, og det kommer jeg tilbake til. 

Litt om Philip "Philo" Lynott

Phil Lynott har alltid vært én av mine aller største låtsriverfavoritter. Eller skal vi si - låtsmedfavoritter. For hans hjertefølte og intelligente låter er i sannhet smid ut i jern med en varme og en ettertenksomhet, og et hjerte av gull. Full av machoguffe og indre demoner, motstrideigheter og begjær.

Mannen kom til verden en augustdag i 1949.
Dette skjedde i West Bromwich, England.
Hans mor, Philomena - hadde forlatt Dublin i søken etter jobb, og endte opp med å få en, i Birmingham. Det var også der hun traff mannen som snart skulle ende opp med å ble Phil Lynott`s far.
Mannen het Cecil Parris, og han var fra Georgetown, Britisk Guyana, og han var mørk som folk fra karibien flest.
Philomena og Cecil hadde et kort forhold som bare hadde vart noen få måneder da Cecil måtte flytte til London på grunn av jobben han var i. Det var da Philomena oppdaget at hun var gravid. Forholdet mellom Philomena og Cecil pågikk et par år etter at Philip var født - selv om Cecil bodde og jobba i London. Philomena og Phil hadde etterhvert endt opp i Manchester - Philomena hadde takket nei til et frieri fra Cecil, og Cecil fortsatte på tross av dette å betale sine bidrag på vegne av sin sønn. Han var sikkert en fin fyr.

Det ligger vel i kortene at mor og sønn fikk en nokså vriden start. Det var ikke bare enkelt å komme med en svart sønn, og selv være hvit - i/på `50-talles England. Men sånn var realitetene, noe jeg og mange andre er veldig glad for nå i ettertid.
Det var jo sånn det hadde seg at en av rockens aller fineste og viktigste figurer kom til verden.

Etter en stund, da lille Philip var 4 år, ble han sendt til sin bestemor i Dublin for å leve der sammen med henne. Dette var selvsagt en vanskelig, men en ikke desto mindre viktig avgjørelse som ble tatt av Philomena. Det var sånn det måtte bli. Det var sånn det gikk til.

Som sagt. Her kan man bable i timesvis, side opp og side ned - skrive en bok om denne lille familien, livet og deres unike sønn. Men det skal jeg altså ikke gjøre.

Philip Parris Lynott vokste altså opp i Dublin som den eneste fargede iren i sitt nabolag, og sikkert i hele Dublin. Jeg vet ikke. Han har i ettertid fortalt om en lykkelig barndom, og han ble sågar en populær gutt blant sine kompiser, på tross av sin farge - med sin utstråling, sin karisma og sin kulhet som - visstnok var helt hinsides, allerede da.
Her finnes det plenty av greier å dykke inn i, men som sagt. Jeg lar dette ligge akkurat nå.

De 2-3 årene etter Jailbreak

Den neste Thin Lizzy-kassetten som kom i hus, var Bad Reputation. Dette skjedde ikke før et par år etter at Jailbreak var kjøpt og elsket.
Vi hadde flyttet fra Kroken (en drabantby utenfor Tromsø) til selve tromsøya, og året var 1979. I mellomtiden hadde det dukket opp flere helter. Jeg kjøpte Van Halen`s debut på tampen av 1978, og min bror og jeg hadde skaffet oss mange forskjellige musikalske forbilder nå. Kiss, Ramones, Deep Purple og faen vet (joda, jeg vet det også, men...).
Det var i det hele tatt mye musikk, og Thin Lizzy var med hele veien.



Den første LP'en med Thin Lizzy som kom i hus, var også Jailbreak. Jeg og en kompis byttet. Det var vanlig på denne tiden. Han fikk Police`s Zenyattà Mondatta, og jeg fikk endelig Jailbreak med utbrettcover og hele pakken.
For nå hadde vi platespiller (min bror og jeg), og etterhvert litt bedre råd til å handle musikk. Her ligger det selvsagt også en lang og fin historie, men nå er det jo Thin Lizzy dette handler om.
Må bare fort legge til at jeg også husker min bror`s første Lizzy-kjøp. En dag kom han hjem med Johnny the Fox, på LP. Det var nok litt ut på`80-tallet.

`80-tallet

OK.
Litt ut på `80-tallet kjøpte jeg Chinatown, og i 1983 Thunder and Lightning. Jeg hadde dessuten en jævla god kompis som var 100% forelska i Live and Dangerous, så den var ofte soundtrack da vi hadde de første festene i livet. Da mener jeg fester påvirka av alkohyler, må vite.
Live and Dangerous og Thunder and Lightning var hyppige gjengangere når pils og whisky gikk rett i blodet på oss. Å dæven som det funka !

Thin Lizzy figurerte gjennom hele `80-tallet. Både mellom min bror og meg, óg mellom meg og nye kompiser som stadig dukket opp. Så godt som alle hadde et eller annet forhold til Lizzy.
Én elsket Renagade, en annen Fighting. Én digga Black Rose: A Rock Legend, og en ny forguda Nightlife.

Thin Lizzy var med andre ord viktig for oss der opp i det kalde nord.
Lynott`s varme, tøffe, presise, maskuline og heftige rock, hans eminente poesi, og han helt unike stemme. Hele skikkelsen og alle hans fantastiske musikanter var et must på alle måter blant oss som var avhengig av rock'n'roll. Blant oss som elsket Thin Lizzy.

`90-tallet og et aldri så lite flashback

Thin Lizzy var selvsagt med inn i `90-tallet også, selv om de nok kom litt i skyggen av masse ny musikk som nå var en del av livet. Det var mye singer/songwriter-guffe på denne tiden. Alt for mange til å nevne. Og det var masse beintøff rock. Hele jævla tiden. I det hele tatt så ble det bare mer og mer musikk, og det skulle da bare mangle. Jeg er jo tross alt evig hekta. Hjelpesløst og hinsides alle former for kur. Og det er fint.

En vakker dag i 1997 var jeg på besøk, sammen med min daværende kjæreste, hos mine foreldre som nå var flytta ut på bygda, og som for anledningen var bortreist. Min bror hadde vært en tur innom en platesjappe i Tromsø. og han jeg husker han sa at han hadde handlet en del musikk på salg før han og hans nye kjæreste kom innom hos de samme foreldrene (noe annet skulle tatt seg ut) - på vei enda lengere ut på landet der hans nye flamme kommer fra (de er gift nå og alt er bare velstand).

Før de rushet videre, slengte han (min bror) en gammel kjenning i fanget mitt der jeg satt helt intetanende ved kjøkkenbordet å drakk min kaffe.
Plutselig satt jeg der med mitt første CD-eksemplar av Jailbreak.



Jeg tviler egentlig på om min bror er klar over det, men da han forsvant ut døra på tur videre ut på landet, ble jeg sittende der å klipe litt nervøst i denne "nye" CD'en - selvfølgelig med en liten tåre i armkroken.
Den gamle kassetten var for lengst forsvunnet i tiden. Den var borte vekk. Spist i vilt begjær, glemt og husket.
LP'en hadde blitt med i et dragsug da platesamlingen ble solgt på idiotisk og utilgivelig vis, og der satt jeg nå -med atter en versjon av Jailbreak og mitt kjære Thin Lizzy. Takk min kjære bror.

Med ett kom hele historia om både Thin Lizzy og "Swing-In Disco Pub" farende. Hele jævla barndommen kom stormende inn i mitt hjerte og mitt sinn der jeg satt. Min sjel ble fylt til randen av rock og lidenskap, og da jeg etterhvert fikk lagt denne gamle vennen inn i spilleren, skjønte jeg at det faktisk hadde gått alt for lang tid siden jeg sist hadde hørt den.
Jeg gikk etterhvert over på en god gammel Jameson.
Denne "gjenforeningen" ble for sterk uten. 
Jeg husker at jeg satt der utpå kvelden etter at de andre hadde lagt seg, og jeg husker at jeg elsket både Jailbreak, Thin Lizzy og min bror. Og kanskje hele verden.

Thin Lizzy Forever

At jeg ble en svoren fan av dette beste som har kommet ut av Irland (sammen med Van Morrison og Jameson) allerede tilbake i 1977 (Morrison kom først i 1980, og Jameson i 1986), er det jo ingen tvil om. Men da jeg fikk Jailbreak av min bror, ble min beundring om mulig - større enn noensinne. Den tiltok i kraft, og hvilken kraft.

I 2001 kom Vagabonds Kings Warriors Angels - boksen.
Den bidro også til en stadig større og større fascinasjon og beundring til både Thin Lizzy, og ikke minst Phil Lynott.
I dag vet jeg sannelig ikke hva jeg skulle gjort uten alt dette. Det hadde vært for jævlig om jeg på mystisk vis skulle ende opp med å miste Phil Lynott og alt han har gitt meg. Så det er fint å vite at jeg slipper.



I fjor høst. I fjor høst kom jeg inn på en platesjappe som minnet meg så kraftig om gamle "Swing-In Disco Pub" i Tromsø, at jeg nesten holdt på å dø der på dørstokken. Det var direkte nifst.
Det var den samme følelsen, den samme lukta, og nesten det samme synet som møtte meg. Vi snakker déjà vu.
Bak disken sto det sågar en tøff type med både fu manchu-bart og en hel masse andre rock'n'roll effekter, å gliste bredt.
Dette var dog langt fra Tromsø. Dette var på "Bengans" i Göteborg. Et "Swing-In Disco Pub" på anabole steroider.
Jeg kunne flyttet inn der på rappen, om det hadde vært mulig.

To måneder senere, like før jul - var jeg tilbake på "Bengans".
Det første som møtte meg da jeg kom inn døra der, var enten du tror det eller ei - Thin Lizzy.
Jeg trodde såvidt mine egne øyne, og knapt nok mine egne følelser da Black Rose: A Rock Legend sto der å skinte mot meg. Det eneste som kunne toppet denne opplevelesen, dette kicket, dette åndelige øyeblikket, hadde selvsagt vært om det var selveste Jailbreak som sto der. Det var den sorte rosen - Phil selv, som stod der.

30 år etter at Phil svant hen

4. Januar var det 30 år siden Phil Lynott døde. Jeg husker den dagen for tre tiår siden som om den var her i går.
Tid er et snodig fenomen blandet med sterke minner.

Da jeg viet denne merkedagen til Thin Lizzy, fikk jeg servert en aldri så liten åpenbaring - helt ut av det blå:

Kjøp alle Thin Lizzy-skivene på god gammeldags vinyl. Kjøp grammofonplatene, elske dem, og skriv det du kan om dem i bloggen din. 

Siden jeg er en liten smule "åndelig" av meg, er det akkurat det jeg har tenkt til. Det er det minste jeg kan gjøre for mitt kjære - THIN LIZZY.

Spor fra i Fjor



To pils beregnet på en nyttårsaften

Sto i skapet da døra gikk sakte opp
De skulle være med å bygge en slags bro
Til champagnen som skulle smelle klokka tolv
Men året som gikk ble jo feiret hver eneste dag
Og året som kommer vil nok gi oss alt
Champagnen ble ikke handlet inn engang

Så der sto de to da jeg leita etter noe
Å bite i etter en lang, lang dag
I skapet der jeg satte de
I lag
I skapet der jeg satte de 
I lag

Så jeg tok Jonas ut på sin andre runde
Etter en time med heftig musikk
Og de to som sto i skapet
Var i blodet nå
De smakte nesten mer enn godt

Både den ene óg den andre
Lufta der ute var som smaken av alt

Og mørket der vi gikk kunne føles der det sakte
Tok et tak i lyset som var

Da Jonas var opptatt med et revespor
Kom et minne mer enn stormende mot meg
Vi var på jakt etter en busk - min far og jeg
Et juletre som vi kunne ha
I sentrum for feiringa

Jonas var med også sist vi gikk her
Nå i et minne fra nøyktig to uker siden
På timen der vi vandret nå i dag
Et usynlig lite spor fra i fjor
Etter min far og meg over frossen lyng
Og det var tungt å gå da mosen bøyet av
Hvert skritt et sammendrag

Så lenge lenge siden
Men i går
Var det i går

Tiden her den eier meg
For en stund vi hadde sammen
For et øyeblikk i lag
Det er fint å gå i skogen med sin far

Fra Dødsbra til Fabelaktig



Ricochets ga ut tre album fra 2000 til 2005, spilte en bråte med knalltøffe konserter, og forsvant etter å ha eksistert i cirka 11 år.
Det var veldig synd, spør dere meg. For etter min mening var bandet fra Fredrikstad noe av det aller tøffeste vi har hatt å glede oss over, vi som liker rock med et visst mørke og med et ikke så rent lite snev av romantisert og demonisert godt gammeldags fyll i kombinasjon med en ofte håpløs kjærlighet.

Dessuten var (og er sikkert) Trond Andreassen den desidert tøffeste stemmen som noen gang har kommet opp av norsk grunn. Og Trond var ikke alene om å danne bandets noe særegne sound. 
Alexander Kloster-Jensen på gitar og Knut-Øyvind Olsen på bass, må nok også ta sin del av ansvaret for at Ricochets var hva de var, gjennom den tiden de var akkurat det de var. De tøffeste i klassen.

Selv var jeg på 4 konserter med bandet, og alle gangene innfridde de så det sang etter.
Så, om det er et band jeg virkelig savner her på bjerget, må det utvilsomt være - Ricochets. Nydelige håpløse og vidunderlige - Ricochets.

Jeg kommer nok til å ta for meg de tre langspillerne de slapp før vannet rant helt ut av stampen. Må nok det.
Og de tre er altså; Slo-Mo Suicide, The Ghost of Our Love og Isolation.
De startet knallsterkt, og ble likevel et par små hakk bedre i fortsettelsen. En suveren og utmerket bragd.

Jeg kunne tenkt meg å starte en folkeaksjon:

Ricochets - Kom Tilbake !

To be continued...

Musikk & Mosjon (eller Rock'n'Roll & Trening om du vil, eller bare - NOTE TO SELF)



Det er viktig å mosjonere. Når årene i tillegg begynner å hope seg opp, er det selvsagt ekstra viktig. Og er du en musikkfreak som meg, vet du at det kun er den rette musikken som gjelder når du skal hente ut den rette energien, og det riktige fokuset som kreves for å få best mulig utbtytte av mosjonsformen du benytter deg av. 
Jeg er en enkel fyr (like jeg å tro), så jeg bruker bare en sånn derre utmerket strikk i cirka 20 minutter hver morgen (prøver i alle fall), etter at jeg har småjogga nøyaktig 2 kilometer i lag med min alltid opplagte og elleville hund.
En sånn strikk er meget anvendelig, og det finnes nesten ingen grenser for hvilke øvelser du kan utføre med en sånn. Jeg har et fast program jeg har fått av fysioterapeuten min, så... (hva faen er det jeg prøver å fortelle her?)
Uansett. Motstanden velger du genialt nok bare ved å korte inn på strikklengden, ved å enkelt flytte grepet nærmere mot midten av herligheta. Men nok om det.

Så er det musikken og kanskje til og med omgivelsene.
Turen med voffsen skjer i perfekte omgivelser. Frisk luft og nydelig stillhet mellom høye trær langs en forholdsvis rak grusvei (nå snøvei). Det vil si; stillheta brytes kun av pustinga og pesinga vår (mest min), og lyden av en og annen fugl - eller et eller annet dyr.

Vel hjemme igjen er det bare snakk om å få av seg de ytterste lagene med klær, så er det ned i musikkrommet for å fyre opp hi-fi'en.
Frem til i dag har musikken vært Motörhead`s Aftershock - Side 1, men i dag har jeg byttet til noe som passer enda litt bedre, nemlig Motörhead`s Bad Magic - Side 1.

Å fyre igang den lille økta gikk som smurt i dag.
Det var nesten så jeg ikke turte noe annet.
For når Lemmy peker på deg med mord i blikket, og samtidig brøler ut - Victory or Die, er det bare å lystre. Når neste låt ut er Thunder & Lightning, er det liksom bare å kjøre på.

Så Lemmy er stadig i livet her på bruket, det hersker det ingen som helst tvil om (dette kjenner jeg i hver eneste celle).
Nå er jeg bare spent på hvor lang tid det vil ta før jeg atter veier 95 kg. Det er lenge siden sist jeg gjorde det. 5-6 år. 

Javel. Så...
Jeg anbefaler herved Bad Magic som treningsmusikk. Den er direkte perfekt til også dette formålet.
Ja, ja... Det vil jo vise seg, etterhvert.
Siste låt på Side 1, heter dessuten Evil Eye, og det skader selvsagt ikke å holde dampen oppe med et skikkelig krigstryne...

Ha et helsebringende og rocka år !

Hilsen Ole !

Da Jeg Møtte Danko








The Band`s studiodebut - Music From Big Pink har lenge vært blant mine all-time favoritt album, men jeg har bare hatt en brent cd-versjon av skiva frem til jeg fikk the real deal i julegave hos min mye bedre halvdel for en drøy uke siden...

Nå sitter jeg her den 2. Januar, det er et temmelig nytt år, og musikken har så langt nesten bare vært av og med Motörhead - naturlig nok.

Ja, ja... Sånn er det.

Da jeg så smått begynte å våkne denne mårningen, fikk fyrt i gang kaffebryggeren, kjent litt på det musikalske terrenget, tent en sigg, og fikk drukket den første mårrakaffen, kom jeg i hu at jeg drømte Rick Danko i natt. 

En gang tidlig på `90-tallet kom Rick opp trappa på utestedet "Bort-i-Natta" i Tromsø mens jeg og en kompis var de eneste tilstede der i den etasjen (stedet var tomt bortsett fra noen folk fra road-crew'et til Danko, Fjeld, Anderson, og noen folk med kjøkkenvakt - nede i underetasjen).
Herr Danko kom sakte mot oss - han virket sliten, og da han var ved vårt bord, spurte han om det var greit at han satte seg ned litt. Det var det selvfølgelig. Det var jo Rick Danko for faen! Ydmyke, enestående og vidunderlige (skulle det vise seg) - Rick Danko.



Jeg var som sagt sammen med min kompis som jobba på stedet, og som hadde fri denne eftermiddagen og videre utover kvelden - for vi skulle på konsert.
Før Danko dukket opp hadde vi bestemt oss for å ta noen personal-pils i lag, så vi satt der i hver vår halvliter da Rick spurte om å få slå seg ned...

Før vi visste ordet av det, hadde det gått en times tid, og vi hadde alle drukket tre halvlitere hver. Vi hadde egentlig pratet om det meste, bortsett fra musikk, og det hadde vært usedvanlig fint.
Da Rick reiste seg for å tusle bort til hotellet sitt, tok han oss høflig i hånden, (han hadde gitarbagen hengende over skulderen, husker jeg), og spurte så om jeg visste veien til nærmeste "liqour store", og det gjorde jeg selvsagt - bysbarn som jeg var.
Jeg gikk med han opp i Storgata og pekte ut retningen han måtte ta i det pøsende regnet... og så forsvant Rick Danko sakte men sikkert bortetter den nokså folketomme gata. I ensom majestet.

Dette møtet har jeg ofte tenkt på (det er et kjært minne), og mang en gang har jeg undret på hvorfor jeg ikke spurte mer om musikken og The Band, óg på hvorfor i svarte faen jeg ikke fulgte mannen helt til pol-døra...

Men sånt kan en jo ikke gjøre stort med når toget er gått, så... Men det var jo et perfekt møte.

I natt drømte jeg at Herr Danko kom opp veien til huset her mens jeg sto ved postkassen. Han kom på nøyaktig samme vis som han hadde gjort den gangen han kom opp den litt bratte trappa. Han var tydelig sliten.
Han kom så helt bort til meg og spurte om jeg hadde en seng han kunne få hvile seg litt på - før han trasket videre - og jeg, jeg våkna brått fra drømmen.


Så nå sitter jeg her å lytter til Music From Big Pink, og hver gang Rick synger en strofe, kjenner jeg noe vått i øyekroken. Jeg er ikke trist, bare litt vemodig, kanskje. Ikke så meget.
Mest av alt er jeg bare fullstendig rørt av stemmen hans, og det fine minnet jeg har fra den gangen da...

Et hvert album som åpner med Tears of Rage, fortjener en plass på himmelen.
Amen?
Joda. Amen.

Om jeg lukker øynene et øyeblikk her jeg sitter i en slags andakt, kan jeg fortsatt kjenne mannens perfekte håndtrykk, og jeg kan se han for meg da han sto der alene på scena senere utpå kvelden og sang Stage Fright av hele sin sjel til brannalarmen gikk av i perfekt harmoni.
Den solo-seksjonen han leverte den kvelden, står fortsatt som et av mine fineste og tøffeste konsertøyeblikk. Det var rett og slett bare ren magi. Det er ingen som synger blues eller noe som helst - som Rick Danko.

...og før jeg åpner øynene igjen, kan jeg se konturene av han der han forsvinner bort Storgata i Tromsø mens regnet hamrer ned mot den svarte asfalten.

Hvil i fred, Rick. Og takk for praten. Kanskje vi møtes på den andre siden. Om det finnes noe sånt, vel å merke.

Ikke bare No Remorse, men også Inferno (Motörhead & Jeg)



Det er altså ingenting å legge skjul på at mitt musikkhjerte fikk seg en kraftig knekk den mårningen jeg våknet til meldingen om at Lemmy hadde dratt sitt siste åndedrag. Denne fordømte sjokkmeldingen som sa... at Lemmy var død.
Selv om det hadde ligget i kortene en ganske så lang stund, trodde jeg knapt hva jeg så da en kompis hadde skrevet det enkle ordet "Lemmy" på min facebookside.
Det var nok ikke selve ordet som var så illevarslende, ei heller at det var skrevet av den som skrev det, der han skrev det. Det var mye mer den momentant voksende demonen i min etterhvert så kostbare mage som fortalte meg at - "dette er alvor".

Når det er sagt, så er jeg temmelig sikker på at Ian Kilmister hadde de to ordene - "no remorse", altså - "ingen anger" i sitt sinn da de siste tankene gikk gjennom hans fantastiske rockeskalle. Jeg tror det.
For Lemmy levde livet som ingen andre på denne kloden, og han gjorde det (her hadde jeg tenkt å tilføye - tilsynelatende, men driter i det) uten anger. Det er jeg sikker på. Han sto for det han gjorde, uansett hva faen det var han hadde gjort. Lemmy var "the real deal.
49% Motherfucker, 51% Son of a Bitch.
Lemmy var et "mannfolk". Så ekte som dem kommer. En mann jeg kom til å elske fra bakken han plantet sine skreddersydde boots på, opp til støvet som i korte øyeblikk fikk hvile på hans skreddersydde hatt.

Det første albumet jeg kjøpte med Motörhead, var samleren - No Remorse som også inneholdt 4 nye spor (om jeg ikke tar helt feil). Dette var i tiden rundt min 19-årsdag, altså i Januar 1985. Husker det godt.
Det var en uimotståelig LP med lær-cover og greier. Et album jeg bare måtte kjøpe så snart mine øyne hadde fått ferten av det. Tøft som bare faen sjøl i sølv og svart (jeg nekter å fortelle dere at jeg solgte skiva før 1985 var over, for sånt gjør man bare ikke).
Det albumet fikk virkelig kjørt seg i hybelleiligheten jeg hadde med egen inngang - hjemme hos mine foreldre.
Dette var litt av en tid med stort sett bare hardrock, metall og andre greier som sparket godt i fra seg, på musikkfronten. Vi sankker; Black Sabbath, The Who, Ozzy Osbourne, Rory Gallagher, The Doors, Deep Purple, Ian Gillan Band, Jethro Tull, Led Zeppelin, Thin Lizzy, Rush, Quiet Riot, Accept, Van Halen, Y&T, Lynyrd Skynyrd, Stevie Ray Vaughan, MSG, UFO, Blackfoot, AC/DC m.fl - óg selvfølgelig Motörhead.

Høsten 1985, begynte jeg å synge i et Heavy Metal band som kalte seg Misty Morning, og da ble det bare mer hard rock, og mye mer gitar. Fuzzgitar, lange forpinte ramaskrik (fra min side) og langt hår. Hehe... Snodig å tenke tilbake på den tiden, men mer enn det er snodig, er det fint. Kjempefint.

Gitaristen og jeg - som fort ble bestevenner, brukte å kjøre rundt i Tromsø`s gater med bilstereoen på full speaker, og musikken jeg husker best fra våre uendelige runder, stammer fra kassetten - No Remorse. Han hadde den i bilen, altså.
Motörhead var den perfekte bilmusikken på den tiden. Ingenting var så tøft som Lemmy, "Fast" Eddie Clarke (som gitaristen vår digga) og Phil Taylor. I alle fall fint lite, var like tøft..

Nå har jeg "bare" No Remorse" på dobbel CD. Og det er ikke bare, bare, når jeg tenker meg om. Nei. Før jeg tenker meg om. Lenge før.

Jeg blir svett bare jeg tenker på den låtrekka som er å finne på No Remorse: Ace of Spades, Motörhead, Jailbait, Stay Clean, Too Late, Too Late, Killed by Death, Bomber, Iron Fist, Shine, Dancing on Your Grave, Metropolis, Snaggletooth, Overkill, Please Don`t Touch, Stone Dead Forever, Like a Nightmare, Emergency, Steal Your Face, Louie, Louie, No Class, Iron Horse, (We Are) The Road Crew, Leaving Here og Locomotive... Fytterakkern! Er det mulig..?

Faen for en festlig tid det var, denne perioden midt på `80-tallet. Punktum finale, ass.
Fantastisk er det rette ordet. Det var sykt morsomt. Masse fest og mer rock'n'roll. Og litt jobbing. Ah... Det kan være fint å være ung også.



Så gikk årene, og Motörhead og de andre hardrock bandene (Motörhead er dog mye mer enn bare et hardrock band) måtte vike litt for min litt skiftende musikksmak.
Tom Waits dukket opp. John Hiatt og Steve Earle - pluss en hel drøss av andre, ble en del av hverdagen. Musikksmaken min var inne i en ny epoke, samtidig som jeg aldri glemte noe av det jeg allerede elsket. Det ble bare litt mindre av det gamle, og så mye mer av alt dette nye jeg hadde oppdaget. Og faen det var artig, det også. Uhyre festlig.

Tiden gikk videre og musikken ble bare viktigere og viktigere i takt med nye oppdagelser og nye innfall.
Men en sommerdag i 2004, nærmere bestemt en Lørdag under den første Buktafestivalen, slentret jeg ut av "Viking" - hotellet jeg bodde på. Jeg tok styring ned mot Storgata, rundet "Markens Grøde" på hjørnet, og før jeg visste ordet av det, sto jeg der inne på gulvet til "Platebaren Feedback" som så mange ganger før.
Bak disken sto en av Tromsø`s virkelige rockere, og på disken foran han, lå det en pen bunke med Limited Edition utgaver av Motörhead`s siste bastard - Inferno.
Tromsø`s gamle rocker - den utrolig hyggelige fyren som fort må kunne sies å være en svoren Motörhead-fan, mente at jeg utvilsomt burde forsøke meg på denne siste i bastardflokken, så jeg tok han på ordet og kjøpte et eksemplar. Mannen anbefalte dessuten Patti Smith`s siste utgivelse - Trampin', så jeg hanket likegodt den også med meg på min vei mot en forfriskende Bayerfrokost på Blå Rock Café. Jeg er sikker på at den smakte fortreffelig.

Nå kan vi godt si at de følgende ukene var en slags unntakstilstand i mitt liv. For jeg var mellom alle stasjoner på denne tiden...

Men, da August kom, fant jeg et flott hus utenfor Finnsnes som jeg flyttet sporenstreks inn i med stor begjær. Det tar på å være på husjakt. I bagen jeg levde ut av i denne mellomtiden, hadde det etterhvert samlet seg opp noen CD-skiver. Unearthed-boksen til Johnny Cash og what not. Men den første skiva jeg halte ut av baggen den dagen jeg var ferdig innflytta, var Motörhead`s - Inferno
Den hadde altså ligger der, uhørt, i baggen siden den dagen da jeg kjøpte den et par månedre tidligere. Hm... Jeg husker følelsen jeg fikk i det jeg trykket på PLAY - som om det skulle vært i går. Terminal Show med Steve Vai på sinnsyk gitar, og gode gamle Lemmy på 100% Marshall/Rickenbacker trip. Satan som det svingte, og fytterakkern som den låta satt. Jeg var i rock'n'roll-himmelen. Momentant. Så kom resten av musikken, og resten av dette infernoet. Jeg husker fortsatt whiskyflaska jeg hadde stående på vent. For å si det enkelt. Etter tre-fire runder med Inferno i frenetisk lykke sammen med Lemmy, Phil Campbell, Mikkey Dee og gamle trofaste Jack Daniels, sov jeg som et barn. Endelig i eget hus.

Siden den gangen har Motörhead vært en fast del av livet mitt. Så godt som hver eneste dag, har Lemmy og hans forskjellige våpendragere, hatt mye de skulle ha sagt i mitt liv. Og fanden skal vite at de har sagt sitt. Så høyt og tydelig som det går an å si noe som helst; "Uten rock'n'roll, stopper det meste".

Jeg elsker selvsagt hele Motörhead-katalogen. Ikke alt er like strøkent og like tøft. Det er det bare selve mannen som er.
Mine Topp-5 studioalbum er for øyeblikket muligens:

Overkill
Ace of Spades
1916
Bomber
Aftershock

Så nå sitter jeg her i den lange skyggen av Lemmy`s bortgang. Jeg undres på om støvet har lagt seg på Rickenbackeren nå, og jeg lurer på om jack-pluggen fortsatt står der dypt plantet i Marshall`n... Ikke siden Johnny Cash takket for seg, har tapet vært større. Nå har altså begge disse to kjempene sagt sine siste ord.

Hm...

Og jeg vet, akkurat nå, og for en stakket stund, at om jeg måtte velge bare én skive å ta med meg videre i livet, ville valget atter falt på No Remorse. For jeg elsker den skiva.



- Lemmy! I love You Forever, Brother -

2016 (et nytt musikkår)



2015 ebbet ut med at en av tidenes aller største ikon sovnet inn etter et fantastisk og ubeskrivelig liv viet rocken. Lemmy måtte gi tapt etter lang tid med skrantende helse, og en agressiv kreft som brutalt satte sitt nådeløste punktum på tampen av nok et utmerket musikkår.
Men udødelige Lemmy vil aldri bli glemt. Kjempen har satt så dype spor etter seg, at de vil være synlige lenge etter at de siste avtrykkene fra menneskeheten forlengst er visket ut.

So. Show them how to do it on the other side, brother!

Lemmy var ikke alene om å forlate oss, men hans bortgang var utvilsomt den som knuste mitt musikkhjerte aller mest. Det er fortsatt knust. Sånn er det bare.
Så. Hvil i fred til alle musikanter som sovnet inn i 2015.

Motörhead. Motörhead ble den siste musikken jeg hørte før 2015 ble til 2016. Det måtte bare bli sånn. De har vært en fast del av livet mitt siden en sommerdag i 2004, og også i litt mindre grad tilbake til tidlig `80-tall.

Nå er det altså et nytt år foran oss. I dag har jeg startet dette nye musikkåret symbolsk nok.
Jeg har valgt meg albumdebuten til tidenes aller største musikksuksesser - som noen sinne har funnet sted. Bare Elvis kan sammenlignes med guttene fra verdens tøffeste by -  Liverpool.

The Beatles.
Jepp. The Fab Four.

Så jeg går det nye året i møte med Please Please Me (se denne lenken - snakk om galskap. Deilig galskap) over stereoen. Jeg lar dette være de første tonene i 2016. Og hvilke toner det i sannhet er. Det er bare helt naturlig at musikkhistorien har blitt formet som den har.

Det var The Beatles som startet min nysgjerrighet på dette fantastiske pop/rock-fenomenet, og gjennom å starte dette året - som utvilsomt vil være et merkeår for meg (50 år er tøft, gitt), håper jeg på at min sybolske inngang vil være nok til å gjøre 2016 til et suverent musikkår (litt overtro der, ass).
Jeg har i allefall lagt et godt utgangspunkt her hjemme i musikkrommet nå, føler jeg.

OK !

Takk for det som har vært, takk til alle som har lest mine mer eller mindre merkelige skriverier, og velkommen til et nytt og praktfullt år med god musikk og nye potensielle minner
. Kanskje jeg finner på noe å skrive, også i år... Har allerede hørt rykter om musikk som vil komme, og som garantert vil begeistre denne herren.

Uansett. Dere er en suveren gjeng, alle som én.


GODT NYTTÅR !

Lemmy (1945 - 2015)




Lemmy er død.

Rockens motor. Kjempen som er utgangspunktet for fort og hardt. Lemmy. Lemmy er død.
Nei, nei, nei. En av rockens grunnpilarer har forlatt vår klode.

Jeg vil savne deg så lenge jeg skjønner hva rock'n'roll er.

Faen heller !

Takk for alt.

Årets Øyeblikk & Noen Kåringer



Året startet i Oslo. De to siste ukene av et tre og et halvt års opphold i hovedstaden var naturlig nok preget av pappesker, sekker og diverse ting klargjort for flytting. Det hang en vemodighet i lufta som snart skulle viskes ut av nye inntrykk langt faen inn i en stor og vakker skog. Bylarmen og de travle menneskene ble bytta ut med en stillhet jeg aldri før har kjent på, et og annet ulvehyl og fine sindige hedmarkinger. Hybelleiligheta i tigerstaden måtte vike for et stort og innholdsrikt hus som snakket om nytt liv og ny inspirasjon.
2015 var lenge planlagt, og allerede godt i gang med sine 15 dager, da jeg, min kjære, og vår hund satte oss i en rattkjelke av en varebil, og plystret avsted ut av storbyen og inn i rurale strøk der hillbillyen i langt større grad enn hipsteren, setter standarden. En liten familie på tre med store forventninger, kastet seg inn i en lenge etterlengtet drøm - med hud og hår.


Her kommer noen kåringer og noen øyeblikk fra året 2015:

Årets Helt:

Min kjære samboer som vil leve sammen med meg, bruke sitt liv med meg, og som satte seg bak rattet i en Mercedes Sprinter (rattkjelken) - med glatte veier, snø og mørke - foran oss. Dette etter at vi hadde pakket og vasket ustoppelig i tre døgn nesten uten en pustepause og med fint lite søvn.
Hun er og blir min helt. FOR en kvinde.


Årets Naturkick:

Da jeg og min firbente venn møtte på to ulver en junimorgen da sola såvidt tittet opp mellom tykke trestammer. Pulsen som eksploderte, følelsen av ekte og usminket natur, og raske skritt med én hånd på hatten og én viklet inn i hundens bånd. En hare som kom ut av buskaset - som en rakett, fanget min hunds oppmerksomhet, og vi løp etter den hele veien hjem uten at vofsen oppdaget gråbein som stod der inne i skogen ca 200 meter unna. Dette er nok mer enn årets naturkick, og i alle fall akkurat det.

Årets Musikalske Øyeblikk:

Etter mange år med en visjon om å skape et musikkrom der musikken står i høysetet. Der rock, blues, country, americana, punk, pop, new wave, psykedelia, garage og prog, er alfa og omega. Et sted som kopler vekk alt som er uvesentlig når musikken skal inntas og nytes, leves og absorberes. Mitt "tempel" som ble en realitet.

Årets Kaffekopp:

En tidlig morgen med Townes Van Zandt og låten For the Sake of the Song. Rykende fersk presskannekaffe i en sort Joy Division-kopp. Zoegas Skånerost, svart som natta og sterk som Townes`s enorme lyrikk. Opplevelsen og følelsen av et himmelrike godt blandet, og perfekt balansert i skjønn forening med vissheten om at den potensielle undergangen alltid lurer et sted der ute bak de høye trestammene.

Årets Gjenoppdagelse: 

De fem første LP`ene til Talking Heads kom i hus, og jeg mistet bakkekontakten i dagesvis. En fantastisk opplevelse med adrenalinet pumpende rundt i hver minste celle. En skikkelig "hallelujah happening".

Årets Mest Spilte:

Johnny Cash. Jeg har stadig kommet tilbake til min "frelser" gjennom dette året. Jeg trenger den mannen.

Årets Rockere:

Social Distortion og all deres musikk. Jeg elsker denne formen. Den løfter meg til uante høyder og klistrer et djevelsk smil i trynet mitt. Dette er rock med baller og mening på høyde med Motörhead og andre ballerockere.

Årets Overraskelse:

Da en ung og tøff gammel rock'n'roll pusher og helt - sendte meg noen CD`er med The New Christs, og taket i musikkrommet løftet seg. Óg Rob Younger synger så tøft at det er teit.

Årets Bayer:

Da jeg og min far tok oss et glass Bajas fra Rena Bryggeri, stående ved kjøkkenbenken.

Årets Leseopplevelse:

Da jeg leste Levi Henriksen`s Babylon Badlands (to ganger på rappen). Jeg har lest en god del i 2015 også, men denne boka traff meg midt i sjelen med sin fortellerkunst, sin historie og sin entusiasme. Jeg lo, gråt, drømte meg bort, og ble sulten på mer musikk, mer poesi, mer ettertanke, og mer skaperkraft. Faen for en nydelig bok.

Årets Norske Album: 

Erik Lukashaugen - Tel Si Ega Ti. Denne musikken er som skreddersydd for oss som er flytta fra byen og ut i mer rurale omgivelser. Musikken er både optimistisk og ettertenksom i en instrumentering og et landskap som er mer genuint enn det genuine. Mitt hjerte synger litt hver gang Erik åpner kjeften. Han minner meg om mannen jeg opplevde først på konsert og som var en viktig aktør da jeg lærte de første akkordene på gitar - Lillebjørn Nilsen, og han sier meg at musikken skal komme rett fra sjelen, og ikke fra alt det som rører seg i samfunnet ellers. Fra trender, forventninger og tidens parfyme.

Årets Fjert: 

Da jeg en vakker  sommerdag slapp en høylydt og variert salve som varte og rakk i 15 sekunder sammenhengende, og da jeg ble liggende i gresset å gapskratte i fem minutter etterpå - til min samboers og min hunds stor fortvilelse.

Årets Gave:

Da en av norges fineste poeter sendte meg en svær pappeske (hele to ganger med noen måneders mellomrom) full av musikk, musikkutstyr, poesi, lyrikk og annet nødvendig "utstyr". Jeg ble ydmyk og fullpakket av takknemlighet, og er det fortsatt. For en ære.

Årets Middag:

Stekt seifilét sammen med min samboer og min mor og far. Denne opplevelsen beveget seg langt opp og inn i det åndelige, og jeg kjente et dypt savn etter den Nord-Norske sommeren.

Årets Aha-opplevelse:

Da Terry lee Hale la ut en hip hop låt, og jeg plutselig skjønte noe. En slags sammenheng jeg aldri før har kjent på. Ståpels og ærefrykt er stikkord her.

Årets Platesjappe: 

Bengans Göteborg Est. 1974. Ubeskrivelig bra sjappe med avsindig god kaffe og masse musikk. Brukt og nytt. Jeg elsker både byen og følesen av rock'n'roll som ligger i lufta der.

Årets Mann:

Thåström. For en fyr.

Årets Oppdagelse: 

At den mest urbane musikken noensinne laget: Ramones, Television, Talking Heads, The Clash, Lou Reed, Joy Division og Thåström, f.eks - funger enda bedre i villmarka.

Årets Bilmusikk: 

Guy Clark - Old No 1. Rolling Stones - Exile On Main St.
Allah og Herregud!

Årets Blogg:

Dust of Daylight - hurra for ildsjeler!

Årets Nettavis:

iTromsø og særlig Feedback-delen. Et viktig tilskudd.

Årets Nedtur:


Alle de musikalske heltene som vandret heden. Takk for inspirasjon og evige øyeblikk...
Hvil i fred.


Årets Amen:

Kjærligheta, musikken, skogen og musikkrommet.

Advent med Tom Waits - En Slags Julekalender - 24. Desember



Luke 24: Christmas Card From a Hooker in Minneapolis

"Hei Charley, jeg er gravid!

Jeg bor her på 9th Street rett over en gammel bokhandler på Euclid Aveny.

Jeg har slutta med dop, og jeg har slutta med whisky. Min mann han spiller trombone, og jobber der ute ved toglinja.
Han sier at han elsker meg, selv om dette ikke er hans barn. Sier han vil oppdra han - som om det var hans egen sønn.
Han ga meg dessuten en ring som ble brukt av hans mor, og han tar meg med på dans hver eneste lørdagskveld.

Og Charley... Jeg tenker på deg hver gang jeg drar forbi en bensinstasjon... Du vet, med tanke på all den "smorninga" du brukte å fikse sveisen med.
Og jeg har fortsatt den gamle plata med - Little Anthony and the Imperials. Men noen stjal min platespiller... hm, hva sier du til det...

Du Charley... Jeg mistet nesten forstanden etter at Mario ble tatt, så da dro jeg tilbake til Omaha for å bo hos mine foreldre. Men alle mine gamle venner og bekjente var enten døde eller fengslet, så jeg retunerte bare til Minneapolis... For godt denne gangen.

Charley, jeg tror jeg er lykkelig nå for første gang etter ulykken. Skulle bare ønske jeg hadde alle de pengene som vi brukte å blåse på dop. 
Jeg skulle kjøpt en hel park av gamle biler, og ikke solgt én av dem. Bare kjørt rundt i en ny bil hver dag, etter hvilken form jeg var i.

Men faen, Charley. Om du vil vite sannheten?

Jeg har ingen mann, og han spiller selvfølgelig heller ikke trombone.
Jeg trenger bare å låne penger for å betale advokaten.
Og Charley...
Jeg er kvalifisert for prøveløslatelse på valentinerdagen".


Tom er skuespiller. Musiker, låtsmed, poet, menneske, geni og skuespiller. Her går han inn i en kvinnelig karakter med så stor overbevisning at det bare er å ta hatten av seg.
Jeg elsker den mannen.

Tidenes julekort dette?
Ja. Jeg tror det.
Det beveger virkelig en mann.
Så jævla nydelig lakonisk og flott som det er. Så rørende.
En ganske heftig, men samtidig - "typisk" - monolog dette.
Egentlig.
Om du kjenner noen som kan sammenlignes med den kvinnelige karakteren her, vet du det.


Christmas Card From a Hooker in Minneapolis er den beste og mest genuine julesangen jeg kjenner. I lag med Julekveldsvisa av Prøysen, er den alltid den som setter stemningen når Julaften er her. Disse to bautaene finner og gir den rette balansen.

Hm...
I dag er den altså her. Den store dagen.
Aj, aj, aj... som tiden flyr.
FLYR.



Så. Da var vi her ved veis ende.
Det har vært en fin liten adventsreise for meg dette. Meget fin, og ikke minst veldig trivelig. Ikke alt har vært inspirert, men likevel. A man`s gotta do, what a man`s gotta do.

Jeg vil bare takke alle som har fulgt denne kalenderen. Dere er kremen. Selvsagt er dere det.

Neste år blir det nok en annen artist. Hvem, er det ikke godt å si ennå - selv om jeg har mine mistanker.

Jeg takker selvsagt også Tom Waits - som nok en gang har gjort noe med meg. Den mannen...

Og, igjen: Disse ukene har gått fort.

Avslutningsvis ønsker jeg med dette alle leserne av denne merkelige musikkbloggen en riktig god, inspirerende og musikalsk jul.
Nå får dere bare ta skikkelig godt vare på hverandre. Livet trenger sånt. Verden trenger sånt.

Hilsen
Ole Morten - i Musikkrommet óg av og til andre steder.

Advent med Tom Waits - En Slags Julekalender - 23. Desember


Luke 23: Diamonds and Gold

Det er nok aldri skrevet en sang jeg har gått rundt å nynnet, plystret, vært i eller sunget på, mer enn Diamonds and Gold fra den helt enorme Rain Dogs.
Låten har vært som en semi-atonal følgesvenn, dog med en tydelig nok grunntone. En sånn som planter seg i ryggmargen, og blir en del av gangsettet når den trer frem i alle tenkelige og utenkelige situasjoner. Diamonds and Gold kastet sin trolldom over meg en gang på tampen av `80-tallet, og har siden vært en del av min sjel, óg min konstante hang etter unik poesi/lyrikk. Den er alltid i bevegelse, og den har mange ansikter.

Du synes kanskje det høres merkelig ut, men dette er altså helt sant. Det er en subjektiv sannhet jeg føler på nesten hver eneste dag, og det er dessuten den eneste måten jeg kan beskrive dette på - dette høyst personlige fenomenet som kun er til min egen tilfredsstillelse uansett hvor enn jeg måtte befinne meg.

Jeg har selvsagt grunnet en hel del på denne teksten som aldri vil slippe melodien og atmosfæren den bor i. Vi snakker ikke grubling her, men mer om en slags filosofering. Over ordene, setningene, og sammenhengen mellom alt som er å finne i dette lille universet av en låt - som jo ofte fremtrer som en slags film i mitt indre.
Om jeg høres ut som en "pasient" når jeg skriver dette, så er jeg nok kanskje det. En pasient som kommer og går fast hos Rain Dogs.
Og la meg bare si det først som sist:
Diamonds and Gold er for meg en slags hjørnesten som oppsummerer hele topografien i og rundt - Rain Dogs.

"Broken glass, rusty nails where the wild violets grow
Say goodbye to the railroad, the mad dogs of summer
And everything that I know"

Det er knust glass og rusten spiker der bare oss ville fioler gror.
Men nå sier jeg farvel til dette "toget", og til "sommerens" ville fester
- og til alt jeg kjenner til

For meg er dette et løfte om å forlate den evige søken etter lykken som aldri vil dukke opp i bunnen av en flaske.

"What some men will do here for diamonds
What some men will do here for gold
They're wounded but they just keep on climbing
And sleep by the side of the road"

Men de andre ville plantene, de du har vært en del av, vil fortsette å søke denne lykken, eller idéen om at den er å finne langs en fest - midt i en fremkalt lykkerus som etterhvert kun har endt opp med å bli en belastning. Men dette ser ingen av villfiolene. Blindet av lyset i enden av denne tunnelen.

"There's a hole in the ladder, a fence we can climb
Mad as a hatter, you're thin as a dime
Go out to the meadow, the hills are a-green
Sing me a rainbow, steal me a dream"

For det mangler noen trinn på denne stigen. Dette blir et slags gjerde det er umulig å komme over, men som du aldri noensinne vil slutte å prøve på å komme over.
Besatt og gal, tynn som en flis, turer du ut på denne "enga" der verden er grønn. Du synger din egen regnbue, og du stjeler en drøm.
Men det finnes ingenting der borte, der du tror lykken må være.


"Small-time Napoleon's shattered his knees
But he stays in the saddle for Rose
And all his disciples, they shave in the gutter
And they gather what's left of his clothes"

Så det blir en slags stormannsgalskap som ingenting kan stoppe. Selv om hele fiolgjengen óg du selv synger på siste verset. Skadeskutt og rotløs i jakten på lykken. Her er det mye å bade sine tanker i. Det er det jeg elsker med denne låten.

"What some men will do here for diamonds
What some men will do here for gold
They're wounded but they just keep on climbing
And sleep by the side of the road"

Dette er selvsagt min versjon av lyrikken. Noe av det jeg finner i den.
Jeg finner nok mye mer her mellom linjene, men disse "funnene" egner seg kun som flyktig tankegods.

Jeg har plassert egne følelser i denne strukturen i mange mange år nå, og jeg elsker denne "filmen" som i løpet av et forholdsvis langt liv, har endt opp med å bli en slags påminner om at lykken er der du befinner deg. Ikke dit du prøver å komme deg. 
At jeg har plassert dette inn i en kontekst som baserer seg på en gjeng villstyringer som konstant jager den ultimate følelsen av å leve, har sikkert sammenheng med hvem jeg er.
Jeg er ingen psykolog, så dette vil jeg nok aldri få svar på. Og hva faen skal man med svar, når spørsmålet er selve rosinen i pølsa.

Faen. Det er tidlig på mårningen, og jeg skal vokte meg vel for å ikke rote meg lengere ut på viddene nå. Jeg har ikke den intellektuelle kapasiteten dette krever (og jeg vil heller ikke ha den), så jeg bare fastslår at det er mine følelser som snakker høyest her.

La meg bare konkludere med at livet uteblir om du velger å lete etter det, istedenfor å leve det. Av og til er det det dummeste jeg har hørt, men alltid er det det beste jeg har følt. Og en "fyllik"... Det er bare nok en lykkejeger som leter etter lykken på feil sted.

I morgen er den her. Den store dagen som så mange higer etter. Jeg gleder meg denne gangen. Virkelig.

Advent med Tom Waits - En Slags Julekalender - 22. Desember




Luke 22:
Please Call Me, Baby

Alle som har levd en stund har forhåpentligvis noen gode minner som strekker seg langt tilbake i tid. Ofte har sånne minner en tendens til å forsterkes etter som årene tusler og går. Minnene jeg sitter med til dagens låt, er nok av det slaget. Forsterket av tiden.

Det var helt i begynnelsen av et forhold, så teksten i denne sangen passer dårlig til den anledningen.

Det var våren 1989, et halvt år etter at Tom Waits kom inn i mitt liv. Jeg var i militæret som jeg hadde fått utsatt et par år grunnet en situasjon med et band jeg spilte i, og min nye flamme og jeg, hadde funnet oss en hybelleilighet å bo sammen i etter bare noen uker i lag.
På den tiden holdt jeg fortsatt på å oppdage Tom`s mange sider (noen en forøvrig aldri blir ferdig med), og verden var så spennende og lovende, at jeg var sprekkferdig.

"The evening fell just like a star
Left a trail behind
You spit as you slammed out the door
If this is love we're crazy
As we fight like cats and dogs
But I just know there's got to be more"

Som sagt har denne teksten lite eller ingenting å gjøre med mine minner her, men jeg tar den med likevel. Det er selve melodien og stemningene denne låten har som knytter den til begivenhetene.

Og retrospekive anslag, selvfølgelig.

Min bror og jeg hadde vel en uskreven deal, for vi kjøpe alle Tom Waits skivene sånn cirka hver sin gang. Jeg kjøpte en, og han den neste. Helt til vi hadde det som var. Vi hadde fortsatt musikken stående på gutterommet.

Da jeg var hjemme i på perm sammen med min nye samboer, i den nye hybelen, ble det mye Tom Waits. Hun lærte ganske fort å bli glad i han.

"So please call me, baby
Wherever you are
It's too cold to be out walking in the streets
We do crazy things when we're wounded
Everyone's a bit insane
I don't want you catching your death of cold
Out walking in the rain"

Jeg hadde tatt med to skiver fra gutterommet. Blue Valentines og The Heart of Saturday Night. Det var disse to som gikk på rundgang de helgene jeg var hjemme. 
Vi hadde ikke soverom, så når kvelden falt på, var det ut på stuegulvet med madrasser. 

Der lå vi å pratet og drakk rødvin mens vi røyka sigaretter med begge hendene - og Tom var alltid med som soundtrack. Som lyden av oss to der og da.
Det var en helt magisk tid der hele verden skulle oppdages...

Livet, kjærligheta og musikken som fulgte med i øyeblikkene vi til enhver tid befant oss i.

For livet er bare en lang rekke av øyeblikk. Stunder som kommer og går.
Please Call Me, Baby - er et av sporene som fortsatt er lesbare for en sporfinner som meg. Akkurat nå i dette øyeblikket.

"I admit that I ain't no angel
I admit that I ain't no saint
I'm selfish and I'm cruel and I'm blind
If I exorcise my devils
Well my angels may leave too
When they leave they're so hard to find"

"Hvis jeg driver ut mine djevler, vil kankje mine engler også forlate meg. Og når de forlater, er de vanskelige å finne igjen".
Denne setningen er en favoritt. Tom har alltid en setning som står ut i låtene sine, og denne er blant de aller sterkeste.
Sannheta som ligger i de ordene...
Det gode og det onde som henger så nøye sammen, og som definerer hverandre.

Jeg husker de mørke kveldene.
Det var så dårlig ventilasjon i vår nye leilighet, at vinduene dugget igjen bare vi åpnet kjeften. Og det gjorde vi hele tiden.
Det var nok å snakke om.
Vi var selvsagt forelsket, og Tom Waits gjorde forelskelsen til noe vi neppe vil glemme. Det er så jævla romantisk og jeg nesten må gå å drite her jeg sitter med mårrakaffen. Men faen det var flott, da.

Jeg vet ingenting om den dama nå.
Vi hadde 5 år i lag, og så forsvant vi i hver vår retning.
Det var sånn det skulle være.

Det har vært med å formet oss. Gjort oss til hva vi er nå, hva nå enn det måtte være...

"So please call me, baby
Wherever you are
It's too cold to be out walking in the streets
We do crazy things when we're wounded
Everyone's a bit insane
I don't want you catching your death of cold
Out walking in the rain"

Hadde det ikke vært for at livet tok den veien det tok, ville jeg aldri ha møtt den kvinnen som jeg elsker av hele mitt hjerte i dag. Min store kjærlighet og reddende engel.

En tur på butikken når du må tilbake for å kjøpe noe du glemte...
En pose kaffe kan forandre ditt liv.

"We're always at each other's throats
It drives me up the wall
Most of the time I'm just blowing off steam
And I wish to God you'd leave me
And I wish to God you'd stay
Life's so different than it is in your dreams"

Nå er det bare to dager igjen til jul.

Advent med Tom Waits - En Slags Julekalender - 21. Desember



Luke 21: Lucinda - Ain`t Goin` Down

Bare glem det jeg hevdet i går om at de siste 5 lukene skulle være Tom`s topp-5 låter. Glem det. Jeg ble bare så djevelsk revet med. Jeg mistet kontakten med virkeligheta. Jeg forsvant inn i noe... Men nå er jeg ute igjen. Sånt skjer. Bare la meg prøve å forklare:
Jeg og cirka 100 Tom Waits-låter hoppet opp i en sekk. Etter en del knuffing, masse kjærlighet, og et par heftige basketak, ble vi enige om en slags orden. I alle fall om hvem som skulle trone på topp, altså de fem ypperste av disse dyrene. Alt virket faktisk å være helt strålende et øyeblikk... men så brøt helvete løs igjen.
Jeg er bare glad jeg kom meg ut av den sekken med helsa i sånn nogenlunde behold og at jeg kan sitte her nå - dog en smule forvirret, og kanskje til og med, med en sånn såkalt "pulesveis".
Men det får gå. Det MÅ gå. Capiche?

Så da sitter jeg her med et beist, en hybrid, et øyeblikk det er umulig å komme utenom. Tom`s Lucinda og Lead Belly`s Ain`t Goin` Down (to the well no more)  smeltet sammen til et mesterverk. Tenk å stå der å vente, for så å få dette servert midt i trynet. H-h-h-h-herregud!
Jeg har lagt ut lenker til begge originalene her (Tom gjør en studioversjon av begge på Orphans - Brawlers), bare for å illustrere hva Waits og hans band gjør med disse to bautaene når de åpner den fantastiske (tidenes livealbum) Glitter and Doom skiva.

For dette er intet mindre enn hårreisende. Det er et monster i musikkhistorien etter min ydmyke mening. Et monster som er så vakkert og brutalt, tøft og så inderlig, at jeg knapt finner ord. Men bare for å begynne et sted...
Lydbildet er så mørkt som natt på jord, Det er totalt og helt blottet for månelys. Akkurat som den store konsertsalen like før det braker løs.
Med ett er scena en vulkan.
Et inferno av følelser tyter ut av Tom. Lava flyter utover scenegulvet, og rett som det er eksploderer denne vulkanen i små heftige utbrudd som bare haler opp jordas egen urblues. Haler den opp og slenger den ut i massen. Og det blir rock'n'roll. ROCK'N'ROLL.

Aller først. Gjør deg selv en tjeneste og guff dette opp så høyt som du våger. Å IKKE gjøre som jeg mer enn antyder, vil være som å sitte der - som en tufs, og bare lukte på den saftige biffen som ligger der på fatet å ryker i hvitløkssmør og bakte poteter. Nei for faen.
Hugg innpå, fyr opp dette beistet. Volumknappen går utvilsomt helt opp til 11.

Oh Kay (sagt med Waits-stemme).

Vincent Henry (diverse treblåsere, munnspill og gitar), Omar Torez (gitar, sigarboksbanjo og mandolin), Casey Waits (trommer og slagverk), Sullivan Waits (sax og klarinett), Patrick Warren (alt med tangenter), Seth Ford-Young (ståbass eller kontrabass om du vil) og Far selv (gitar, piano, glitter, dommedag, fyr og flamme). Dette er orkesteret for anledningen. Og fy faen for et orkester (unnskyld språkbruken). Dette gjelder ikke for bare denne låten (det skulle tatt seg ut), men for hele konserten.

Jeg kan ikke beskrive for deg hva som skjer her, annet enn at Lucinda er tyngere enn noen gang, og hun kommer trampende mot oss i mørket. Det gnistrer og pumper. Steampunk i lydformat.
Det er tøft, skummelt og livsfarlig.
Det stormer rundt ørene og Far spytter ild. Gitaren til Omar er så deilig og nydelig rå at det er orgasmisk. Takten og kompet er bare så ufattelig urtøff der den/det tramper avsted med sine tunge skritt, og hele jorden vibrerer. Berget skaker og svære steiner velter ned fjellsiden.
Så kommer det tøffeste og deiligste munnspillet jeg noen sinne har hørt inn - og med det forandrer hele denne symbiosen seg om til en urblues som bare stiger og stiger opp fra vulkanens dyp.
Langt, langt der nede i brønnen buldrer det et beist som ingen vil ha noe med å gjøre, men som alle må ha noe med å gjøre før eller siden.
Det er Ain`t Goin` Down som trer ut av ilden. Sterk og tidløs, vakker og nødeløs, og guddommelig som en evighetskilde. Sterk og udødelig.
Om dette var det siste jeg hørte på denne jorda, ville livet vært vellykka.
Dette er alt jeg elsker med musikk.

Lucinda og Ain`t goin`Down bakser videre i skjønn forening - danser sin satanpolka til guders beundring. og det uten at de glir for mye inn i hverandre. De utfyller hverandre.
Kontrastene er perfekte, og vi, vi levde lykkelige resten av våre dager. Bare for å si det enkelt.
Veldig enkelt.

Advent med Tom Waits - En Slags Julekalender - 20. Desember



Luke 20: Lost in the Harbour

Uten å tenke så mye på selve skuespillet - Alice, men mer, eller kun, på selve denne sangen - Lost in the Harbour, helt isolert, står vi etter min mening overfor et lite kunstverk av en låt her.
Den hører helt klart til der oppe i toppsjiktet når vi snakker om Tom Waits låter i denne gruppen. Gruppen kan vi godt bare kalle for; "sakte stillferdige sanger som likevel bråker som faen på en jævla vakker måte - i sjelen".
Det er jo navn det er lett å huske, og det er enkelt. Også så veldig beskrivene på tross av sitt kontante navn.

Jeg husker første gangen jeg ble oppmerksom på denne låten. Det var vel egentlig noen år etter at jeg hørte den (og selvsagt elsket den) for første gang, i 2002, at det skjedde.
Men da, akkurat da, da min oppmerksomhet åpnet seg på vidt gap, var det som om en hel verden av sorg falt ned over meg, og jeg bare ble sittende der - helt fortapt. Sønderknust.
Det var en helt ubeskrivelig følelse.
Jeg var på en måte knust på hele menneskehetens bekostning, og denne melodien som trengte inn til det aller innerste der urmennesket sikkert har sin kjerne, traff noe som tok meg til steder jeg aldri hadde vært før. Det var mørkt og jævla trist der, men samtidig ubeskrivelig vakkert.
Det skjedde i første refrenget når Tom synger: "And the sheep are all lost in the harbour -
Lost in the harbour".
Den enkle men geniale melodien som tar det lille fallet på tampen, og der Tom høres ut som en mann som synger den aller første sangen. Den som var her lenge før vi kom hit...
Tårene bare rant ut av trynet.

Jeg ble sittende å lytte til sangen. Om og om igjen. Helt til denne voldsomme sorgen jeg hadde fått over meg forsvant, og jeg kun satt igjen med en tåre som bare kan beskrives som god.
Det var mektige greier. Heftig, vakkert og helt rått.

(Lost in the Harbour er nummer 5 på min Topp 5 Liste over Tom Waits Låter, og den siste delen av denne julekalenderen, vil jeg bruke på denne lista. Altså de siste 5 lukene. Dette var ikke planen fra børjan, men etter noen tanker og betraktninger denne tidlige søndagen, slo det meg at sånn måtte det bli. Det er selvsagt en krevende øvelse, og en jeg tar på det dypeste alvor. Listen er rehabilitert og behandlet med nye følelser og mange musikalske minner, og den er et resultat av denne adventstiden).

Lost in the Harbour handler om oss mennesker. Om veggene vi bygger rundt oss selv, og mellom landegrensene. Overalt, egentlig.
Den handler om den kunstige separasjonen og angsten vi har i mellom oss, og overfor hverandre. Denne merkelige frykten som vi kanskje hadde klart oss bedre uten. Jeg vet ikke, men når det kommer til denne sangen, så er jeg der.
Så det er hva jeg føler når jeg hører Lost in the Harbour. Og jorden er en havn hvor vi er fortapt.

"Over here the ladies all want sweet perfume
But there's never a rose
And over there the roses are frightened to bloom
So they never can grow

And over here they need wool
For weaving their baby's new clothes
But nobody has any wool
And the sheep are all lost in the harbour
Lost in the harbour

And over here they want diamonds to wear
But there aren't any here
And over there everyone's hiding their tears
But they're crying inside

And the wall won't come down
Till they're no longer afraid of themselves
And if you don't believe me ask yourselves
And then I can come down to the harbour

Down to the harbour

And then I will fill the ocean back up with my tears
I still have a couple more years
And then I can come back to the harbour
Down to the harbour"

Herregud for en sang! Hver minste lyd fra samtlige instrumenter. Alt er perfekt. Og Waits er den opprinnelige stemmen.

Advent med Tom Waits - En Slags Julekalender - 19. Desember



Luke 19: 16 Shells From a 30.6

På et tidspunkt da min musikalske verden i stor grad var sterkt krydret av briljante gitarister som Jeff Beck, Jimmy Page, John McLaughlin, Leo Kottke, Brian May, Stevie Ray Vaughan, Richie Blackmore, Joe Satriani, Ry Cooder, Al Di Meola, Pete Townshend, Johnny Ramone, Steve Morse og en hel bråte andre, mistet jeg likevel både mål og mæle da riffene og uttrykket på 16 Shells From a 30.6 hamret mot meg der jeg satt helt uskyldig og uforberedt på en barkrakk i platesjappa Rocky, i Tromsø en helt alminnelig høstdag i 1988.

Jeg hadde i minuttene før kommet opp trappa som jeg hadde gjort så mange ganger før, men denne gangen var det et plateomslag, eller et cover, som fanget min oppmerksomhet så snart jeg var oppe på gulvet der i andre etasje. Det var som om ordene - BIG TIME bare stod der å blinket i mot meg helt fremst i nyhetsbunken, og over dem, kunne jeg såvidt bare registrere at det stod skrevet - TOM WAITS.
Jeg hadde jo intet annet valg enn å bare nappe med meg LP`en, og be Andy Swatland (som platepusheren het) om å sette den på for meg. Dette var i den tiden da man fikk fyre seg opp en sigarett mens man hørte på musikken som potensielt skulle være med deg ut av sjappa. Jeg minnes (dette er og blir en av mine favorittdager i en platesjappe, og dermed også et minne som har brent seg fast. Jeg kunne fort skrevet en liten novelle om denne skjellsettende dagen) at Andy hevet øyenbrynene litt, og sa: "Tom Waits ja", med et lite smil, før han som alltid velvillig slapp nåla ned på vinylen som bare lå der å ventet i en hastighet på 33 1/3 runder pr. minutt.

Ja, jeg vet jeg har fortalt denne historien noen ganger før, både her og der, men det er min historie, og snart kommer jeg nok til å fortelle den igjen. Hele historien.

Så...

Det var der og da jeg ble truffet med et blinkskudd som satte meg helt ut av situasjonen der jeg satt med én skinke på barkrakken mens en sigarett hang der å sakte sendte ut sine røyksignaler fra det lange fjeset.
"Hva i helvete var dette"? "Dette er jo helt avsindig sinnsykt"!
Det var der og da det tøffeste og sterkeste jeg noen sinne hadde hørt gjennom hodetelefoner fant sted.
Hele atmosfæren filleristet min da 22 år gamle sjel. Og jeg som trodde jeg hadde full kontroll på hva rock'n'roll var... Faen! Jeg hadde jo på ingen måte det. 
Dette kunne ikke stemme.
Og hvem i helvete er den gitaristen? Marc Ribot? Og hva faen var det han nettopp gjorde med den gitaren?
For en gitarist. FOR EN GITARIST! Hør hva han gjør der inne!

Spørsmålene var sikkert mange, men følelsen jeg satt - og nå også stod der med, var direkte ubeskrivelig, og Tom Waits - han var fra det sekundet han åpnet kjeften og sa; "GOOD EVENING", min nye helt.
Det går bare ikke an å være mer PÅ en Tom er i 16 Shells From a 30.6.
Dette er rockevokal som kommer helt fra nederst i balletaska - og kanskje til og med ned gjennom margen og rett ned i grunnen han står på. Ned,ned, ned der den mektige djevelen holder hus. Mannen brøler så vakkert at jeg gråter fortsatt her jeg sitter å minnes dette vidunderlige møtet. Dette helt magiske øyeblikket.

Jeg hadde funnet det jeg alltid hadde letet etter. Musikken som slukte meg hel uten å engang nærme seg først. Plutselig bare var den der, og jeg var fullstendig forsvarsløs. Tatt.
Jeg hadde kanskje "unnsluppet" før da In the Neighbourhood kom 
valsende ut fra en lokal nærradiostasjon noen år tidligere, men denne gangen var jeg fanget akkurat som kråka i sangen. Den store forskjellen på kråka og meg, var at jeg ville fanges - uten selv å vite det. Kråka derimot...

Siden den dagen har Tom vært en slags trygghet på musikkfronten. En trygghet og en heidundrende fest. En hvilesten, en havn, et fristed, en... You name it.
En som uansett er der, og som aldri kan skuffe når jeg går lei av alskens lyder og all mulig musikk.
Tom Waits er aldri feil her i kaféen. Han kjeder meg aldri.
Aldri.

Og bare se på denne komplekse og sinnsyke teksten. Den er jo bare helt perfekt akkurat som hele stammen og alle detaljene i selve låten:

"I plugged 16 shells from a thirty-ought-six
and a Black Crow snuck through
a hole in the sky
so I spent all my buttons on an
old pack mule
and I made me a ladder from
a pawn shop marimba
and I leaned it up against
a dandelion tree

And I filled me a sachel
full of old pig corn
and I beat me a billy
from an old French horn
and I kicked that mule
to the top of the tree
and I blew me a hole
'bout the size of a kickdrum
and I cut me a switch
from a long branch elbow

I'm gonna whittle you into kindlin'
Black Crow 16 shells from a thirty-ought-six
whittle you into kindlin'
Black Crow 16 shells from a thirty-ought-six

Well I slept in the holler
of a dry creek bed
and I tore out the buckets
from a red Corvette, tore out the buckets from a red Corvette
Lionel and Dave and the Butcher made three
you got to meet me by the knuckles of the skinnybone tree
with the strings of a Washburn
stretched like a clothes line
you know me and that mule scrambled right through the hole

Now I hold him prisoner
in a Washburn jail
that stapped on the back
of my old kick mule
strapped it on the back of my old kick mule
I bang on the strings just
to drive him crazy
I strum it loud just to rattle his cage
strum it loud just to rattle his cage"

Denne teksten kan sikkert tolkes i alle retninger der den bobler over av symbolikk fra alle kanter. Kråka i seg selv kan etter hva jeg har skjønt, ha en eller annen viktig betydning i en hvilken som helst kultur. Dårlige nyheter, død og fordervelse...etc.
Men for min del er det mest bare Tom Waits selv som fyrer av hele 16 skudd mot denne jævla kråka som slipper unna gjennom et hull i himmelen. Han starter et haraball og et sirkus uten like (det er mange steintøffe greier som hender her inne), og til slutt får han klørne i denne fordømte kråka.
Han lager et bur, eller et fengsel til den av en gammel gitar (en Washburn)  som han har spent fast på ryggen til et muldyr, klemmer inn kråka og strammer opp strengene. Og hver gang han får lyst til å plage denne svarte fuglen, slår han en akkord som kan drive den til vanvidd. Dette er bare hevn. Hah! 16 jævla skudd.

Det er enkelt nok for meg, og et perfekt bilde på en hevngjerrig og pissed off Tom Waits som her har laget en rockelåt (som dukket opp på Swordfishtrombones 5 år før BIG TIME) som for evig og alltid vil være den tøffest i hele jævle skolegården.
Det sier seg vel nesten selv at jeg liker denne liveversjonen mye bedre en studioversjonen, og det er vel temmelig innlysende at dette er hellig grunn for meg. Tenkte bare jeg skulle formidle dette i dagens kalender... Denne låta rocker meg gjennom marg og ben. Dette er meninga med livet.

Da jeg sjanglet meg hjem fra byen med en sånn gul flat plastpose under armen denne vakre høstdagen, hadde jeg også vært innom en sjappe som solgte whisky. Jeg sjanglet ikke for at jeg hadde drukke noe. Neida. Jeg var bare beruset på Tom Waits, og jeg kunne nesten ikke vente til jeg kom hjem, Men jeg kom hjem, og det ble en skikkelig BIG TIME med Waits og whisky (eller W&W som vi sier vi gutta i den innerste sirkelen), og resten er historie.

Ha en fortsatt god jul (det er vel ikke jul før om et par dager, men det får gå).

Årets 10 Beste Album i 2015



Hva er vel mer naturlig enn å sette seg ned å lage den lista jeg hadde bestemt meg for å ikke lage i år, eller noen andre år etter dette, og det til lyden av fantastiske Robert Johnson. Herren som hele tiden sørger for at jeg holder tungen rett i munnen (neida). Og la det ikke være en hemmelighet: Robert Johnson sammen med Huddie William Ledbetter, eller "Lead Belly", óg Hank Williams - er vel de tre herrene jeg mener fortjener å være bakteppe når en personlig kåring som dette skal finne sted, langt inne i skogen, i et lite musikkrom som undertegnede er mer eller mindre avhengig av. Nå.
Det er på tide å smelle sammen en liten uhøytidlig liste i all høytidelighet.

Kriteriene er enkle. For det første må jeg ha hørt, óg rukket å etablere et slags forhold til albumet som skal inn på denne Topp-10 lista, og for det andre, så må jeg selvsagt like musikken så godt at den er umulig å utelate på en såpass kort liste.

Det er også sånn at jeg vet om en liten bråte med andre skiver som jeg ennå ikke har rukket å lytte til, så disse er naturlig nok ekskludert når disse ordene faller. Sånn er det med den saken, og sånn får det bare bli. Det er sånn.

OK. Da ser det altså slik ut fra topp til bunn (her er det viktig å huske at bunn på en shortlist som dette - er topp, det også).



1. Robert Chaney - Cracked Picture Frames

Jeg ble bare sittende der å måpe en vårdag da jeg helt tilfeldig snubla over denne herren der jeg satt å leste en artikkel om musikklivet i London, og noen sekunder senere, fant albumet på Spotify.
Lyden og lengselen. Den genuine dramatikken i en ung låtskrivers univers.
Hele greia traff meg så kontant og godt i mellomgulvet, at jeg sikkert satt der å hikstet noen sekunder før jeg skjønte hva som traff meg eller hva som foregikk.
Denne unge herren fra Florida burde dratt i land alle prisene for beste album i år. Enkelt og greit. Her lukter det både Townes Van Zandt (ingenting er som Townes, men likevel) og noe jeg aldri har hørt. Og her oser det av kvalitet.
Og jeg venter på mannens neste.
Dette er musikk jeg har lengtet etter. Dette er årets album.



2. Thåström - Den Morronen

Den Morronen fikk jeg i hus dagen før slipp, så jeg har hatt herligheta gjennom hele dette fantastiske musikkåret - som jeg altså har tilbrakt i helt nye omgivelser, og i et eget etterlengtet musikkrom.
Sånt påvirker meg utvilsomt.
Atmosfæren man ferdes i legger et slags eget svøpe rundt den musikken som treffer og imponerer mest. Når skogerns stillhet skal brytes, er det fascinerende å oppdage at ikke alt låter like riktig som jeg hadde tenkt det ville. Enkelte ting jeg ser har havnet høyt på ymse lister fra diverse hedersmenn, har rett og slett ikke fungert her i det hele tatt. Jeg nevner ingen av disse, men fortsetter bare med å si at Thåström`s - Den Morronen fungerte momentant. Og den har bare fortsatt å vokse med sin ambience og rock-noir-aktige atmosfære.
Poesien er som vanlig skrevet av en mester.
La oss bare kalle han; Kungen av Skandinavien.



3. Paul Weller - Saturns Pattern

Ja, jeg er en gammel blodfan av Paul, og jeg slutter aldri å la meg imponere av mannens utømmelige brønn av musikk og stemninger. Jeg elsker hans litt drømmende tekster som tar meg med både hit og dit. Jeg elsker hans bruk av musikere og instrumenter, og jeg nesten forguder måten han arrangerer og orkestrerer dette på. Så er selvsagt hans stemme.
For meg er Paul Weller en åndsfrende. Alt han foretar seg finner sin vei inn dit der hvor det hører hjemme, og dit er det ikke mange som slipper inn. Noe slipper bare inn til den siste døra (og det er langt der inne), men bare et fåtall har koden til denne låsen i den siste døra jeg ikke har noen som helst kontroll over.
Saturns Pattern er nok et mesterverk fra Mr. Weller.
Jeg fjetres stadig når jeg slipper stiften ned i den første rilla og musikken tar til.



4. Motörhead - Bad Magic

Ajajaj... Nå ble jeg nødt til å sette på dette dyret av en LP igjen.
Det har seg altså sånn at jeg bare blir mer og mer imponert og avhengig av denne lyden disse tre herrene som utgjør Motörhead, produserer. Det er vel ikke først og fremst enkeltlåtene som tiltrekker meg (det óg), men snarere hele jævla pakken av uforskammet og totalt oppkjeftig rock'n'roll.
Lemmy for president - og alt det derre!
Mannen er udødelig. Mannen er en beinhard organisk/kjemisk rockefabrikk. Han er en slags djevelgud som røsker meg ut av godstolen. Han er Lemmy for fanden.
Det er ikke få ganger jeg har funnet frem luftgitaren opp gjennom årene når denne musikken har fylt rommet. Jeg har alltid vært glad i denne rene og enestående formen for rock, og merk deg at jeg bare liker guffen bedre og bedre etterhvert som jeg teller årene. Bad Magic sparker røv.
Jeg nekter å gå rundt uten dette.



5. Graveyard - Innocence & Decadence

Jeg leste en journalists personlige liste her tidligere denne morgenen, der han stilte spørsmålet: Hva er det med disse svenskene i år?
Vel, jeg har stilt det samme spørsmålet flere ganger i løpet av 2015, og svaret er bare så enkelt som at søta bror i stor grad har skjønt det, og det har de faen tute meg gjort i mange år. Det finnes mange svenske kandidater i år.
Jeg har vært i dette bandets hjemby, Göteborg et par ganger i år, jeg har ruslet rundt i bydelen Hisingen (dog uten den store bluesen), og jeg har kjent på vibrasjonene som finnes der. Og la meg bare slå det fast. Gøteborg oser av rock. Den ligger der i lufta. Pulserer og venter på neste riff. 
Jeg kjøpte Innocence & Decadence på legendariske Bengans av en fyr som kjenner gutta i bandet godt, og hadde det ikke vært for at jeg visste bedre, kunne jeg sverget på at det var Joakim Nilsson selv som stod der bak disken.
Men det var det ikke. Det var en annen godt voksen rocker.
Uansett. Siden da har dette albumet bare vokst seg sterkere og sterkere.
Om du liker `70-talls rock, og kanskje som meg, er oppvokst med den, burde det være straffbart å ikke ha plass til Innocence & Decadence på lista.


6. Luke Elliot - Dressed for the Occasion 

Dette albumet kom inn fra siden som et vindkast fra noe mer enn bare værguder. Det traff meg umiddelbart, og jeg tenkte at dette er mat. Mat for en som liker rock noir ala Nick Cave og en hel rekke andre folk i den parken.
Jeg kunne fort sittet her å ramset opp en fin liten flokk med sammenlignbare artister, men nøyer meg bare med å si at dette er sånt som en musikkelsker setter pris på. Når det kommer en helt ny figur på banen - en som treffer blink på første forsøk, og bare fortsetter med det. Dette hadde jeg ikke regnet med, og jeg takker hvem det enn var som sørget for å gi denne mannen sin platekontrakt. Det er musikk som dette vi lever for, vi som trenger litt melakolsk mørke tilført vår allerede mørke skandinaviske sjel. Faen for et uhyre flott og tøft album. Jeg er Luke-fan!



7. Richard Thompson - Still

 De gamle er eldst, men det er ikke dermed sagt at de fortsatt automatisk kan levere på høyt nivå. Det er nok av eksempler på sånt, uten at vi skal rippe opp i det, her og nå.
Når det kommer til vår mann Richard, slipper vi heldigvis å trekke opp "ut på dato" kortet, for herren er i sin livs beste form, og han leverer gitarbasert knivpoesi av desidert beste merke. Jeg har mang en gang tatt av meg hatten for en av mine absolutte favoritt gitarister og tekstforfattere, og jaggu gjør jeg det ikke denne gangen også. To ganger, denne gangen.
Still er rett og slett håndtverk og kunst for viderekomne. Dette bør være pensum fra barneskolen og inn i evigheten.
Richard Thompson er en helt.
Det værste av alt, er at fyren fikk lokket det beste ut av produsent og musikant - Jeff tweedy (som jeg mener har sovnet inn ved klaveret en stund), og det satt jeg også stor pris på.
Det beviser bare at den herren ikke er død ennå. Og det er flott.
Dette er rent gull, brothers and sisters. Gull.


8. Steve Earle & the Dukes - Terraplane

Den gamle helten Steve Earle har hentet tittelen på årets album fra Robert Johnson`s - Terraplane Blues, og det er blues på Earl-vis mannen serverer oss på årets utgivelse. På sitt eget vis, men med alle de gamle deltabluesherrene i ryggmargen.
Det er nå engang sånn at blues serveres best med den rette temperaturen, med den rette følelsen óg ikke minst i det rette håndtverkets tradisjon. Og det gjør utvilsomt Steve her. Dette er bunnsolide greier, og fargen er dyp blå.
Vi snakker vel egentlig ikke wow-faktor her, for så snart den er tilstede, snakker vi ikke lengere om ekte blues.
Jeg sier ikke at det aldri kommer et lite; "Jøss, dette svinger da uforskammet flott", eller "fy faen dette er the real shit", for det skjer stadig og hele tiden.
Men her er det ingen hårreisende fiksfakserier. Dette er bare Blues ala Steve Earle & the Dukes - og det holder lenge nok for meg. Veldig lenge, in fact. Dette er gutta.
Jeg elsker jo blues.
Den som ikke kuker til stilarten.
Og sånt driver ikke denne herren med. No,no - Never.



9. James McMurtry - Complicated Game

Jeg har fulgt James McMurtry siden debuten - Too Long in the Wasteland fra 1989, og det har i sannhet vært en fornøyelig reise.
I år har denne vaskekte kanonen av en fyr levert et album som til enhver tid har vært toppkandidat. Men siden jeg begynte å grunne på denne lista, ble det som det måtte bli.
For det er kjærlighet vi her snakker om, og kjærligheten svinger alltid.
Når det kommer til Complicated Game og en fjellstø åttendeplass på lista, så er det på ingen måte et svakhetstegn. Albumet er utvilsomt blant låtskriverens aller ypperste, og jeg er ikke overrasket i det hele tatt over det faktumet. Mannen leverer så gresset brenner under støvlene hans.
Dette er et gjenomført og et stilistisk utmerket mesterverk. Sann mine ord.
Det er få som gjør ting som dette, bedre en James McMurtry. Sånn er det bare med den saken.



10. Jon Spencer Blues Explosion - "Freedom Tower" No Wave Dance Party 2015

Om denne gjengen og dette albumet, er det bare én ting å si. Hold deg fast! Det er full fest!
Guffen går rett i fletta på deg.
Det er ikke mange som er like tøffe og oppkjeftige som disse, og da særlig som Jon Spencer selv.
Jeg har heldigvis sett de live, og jeg har drukket litervis med alkohyler til denne musikken.
Å ikke ta årets album med på lista, ville vært blasfemi, og også bare femi.
Punktum.

Til slutt vil jeg bare be Peter Case om unnskyldning. Jeg har bare hørt to låter fra hans garantert eminente, og som alltid råsterke album. Det kommer hit snart (det har vært et par forvekslinger inne i bildet), og da skal jeg forsvinne inn i det og ikke komme ut før jeg har skjønt hva jeg har gjort.

Takk for nå. Dette er listen min som den måtte bli.
Mitt navn er Ole Morten Wilhelmsen, og jeg bare er sånn.

Advent med Tom Waits - En Slags Julekalender - 18. Desember



Luke 18: Green Grass


Green Grass er for meg en av Tom`s aller sterkeste låter. En sang fra graven med en poesi som tar pusten fra meg hver eneste gang vi møtes. Poesien og melodien, Tom`s stemme og hele landskapet den befinner seg i. Og det er sparsomt, nesten like stille som graven. Bare ikke denne. Denne graven har en stemme som savner sin kjære.

Så snakker vi på toppen av alt det som er nevnt, om en plystresolo som legger et helt hinsides deilig og nesten rått preg på hele atmosfæren.
Hele greia er bare så vakker og nær, samtidig som den er fullstendig håpløs. Den er direkte umulig og helt jævla nydelig. Dette er Tom Waits.

Dette er som den filmen jeg alltid har ønsket å se, men som jeg ikke har sett ennå - og om den blir laget, eller allerede er det, vil jeg antagelig likevel styre unna. Jeg har nok med denne sangen når jeg tenker meg om.

Dette er en død manns kjærlighet - den som aldri vil dø.

Sangen kommer fra mannen som elsket sin kvinne mer enn alt annet, og som fortsatt gjør det på tross av omstendighetene.
Der det er mest vanlig å ønske sin kjære et nytt liv etter ens egen bortgang - og være en hedersmann, gjør Tom her en vinkling som kanskje er en smule egoistisk.
Men det ærlig, og det er gjort med ord som rett og slett knuser mitt hjerte.
Ja, jeg lever meg alltid inn fra første tone.

For det er jo trist, men etter min mening er det også vakkert. Så ulidelig vakkert. Og sakralt. Mer sakralt enn det sakrale. Hellig kjærlighet i åndelig format. Men samtidig mer menneskelig enn hva noe menneske antagelig vil kunne innrømme. Noensinne.

Jeg føler sterk kjærlighet til den jeg elsker, jeg også, og om jeg skulle dø før henne ville jeg nok satt pris på om hun la seg i gresset og omfavnet jorden over min grav. Hvisket til meg at hun fortsatt husker - gjennom grønt gress og tung svart jord...

Rent billedlig er det sikkert en smule ubegripelig, og kanskje noe skremmende - óg muligens også litt psykt i dette politisk korrekte rasshullet (skjusmi) med sine uniformerte og riktige følelser - som vi lever i.
Men som poesi, er denne settingen og/eller scenen direkte fullkommen.
Jeg elsker det totalt og av hele min sjel, kjenner jeg.

Den første strofen i sangen er egentlig verdt alle pengene som noen sinne har vært satt i omløp:

"Lay your head where my heart used to be
Hold the earth above me
Lay down in the green grass
Remember when you loved me"

Tom Waits, ass. For en artist. For en poet. For en låtskriver.
Og Kathleen Brennan er nok verdens beste makker.

"Come closer don't be shy
Stand beneath a rainy sky
The moon is over the rise
Think of me as a train goes by

Clear the thistles and brambles
Whistle 'Didn't He Ramble'
Now there's a bubble of me
and it's floating in thee

Stand in the shade of me
Things are now made of me
The weather vane will say:
It smells like rain today

God took the stars and he tossed 'em
Can't tell the birds from the blossoms
You'll never be free of me
He'll make a tree from me

Don't say good bye to me
Describe the sky to me
And if the sky falls, mark my words
we'll catch mocking birds

Lay your head where my heart used to be
Hold the earth above me
Lay down in the green grass
Remember when you loved me"

Dette er bare til å dø av. Jeg er død. Død av ærefrykt og lengsel etter å ble her lenge.

God Jul !

Advent med Tom Waits - En Slags Julekalender - 17. Desember




Luke 17: Black Wings

Jeg fikk et forhold til Black Wings første gang jeg hørte den, og det var naturlig nok på samme dag som Bone Machine ble sluppet. I dag er dager som disse (det er ytterst få av dem) merkedager i mitt liv. Vi snakker om de dagene man har gått å ventet på i lang tid, og som når de endelig kommer, innfrir 110 % (de ekstra 10 prosentene er de som kom, og som var langt utenfor fatteevne).
Dagen da Bone Machine kom, ble en sånn dag. Fullstendig HALLELUJAH.

Og en av de virkelig store låtene på denne mastodonten av et album, denne høyreiste bautaen, dette dødens gravkammer, er utvilsom Black Wings. Sangen som nok er mat for enhver konspiratør eller dommedagsprofet. Sangen som med hele sitt vesen byr deg opp til å danse med både døden og oppstandelsen, djevelen og frelseren selv. Eller hva med superhelten - Jesus Kristus.
Jeg er ingen konspirasjonsteoretiker. Jeg leter ikke et spor som kan bevise at vi har misfortsått alt og at det sitter en gjeng samlet rundt et bord og vet alt det som vi så desperat lengter etter å vite. Nix.
Jeg er bare en fyr som er kjempeglad i Tom Waits.

Jeg er i sterk tvil på om jeg skal våge meg ut på noen tolkning av tekst her jeg sitter med morgenkaffen, for med denne teksten kan en luring som liker å blåse ting helt ut av sine proporsjoner, virkelig gå amok. Så det skal ikke jeg. Kaffen er god, svart og sterk, og alt rundt meg virker som det skal. Black Wings er tross alt bare en sang - en sang om en slags Jesus sett med Tom Waits øyne, kanskje.
Dette er det bare Tom og Kathleen som vet, og sånn skal det være.

Det betyr igjen at jeg kan "tolke" sangen dit jeg vil, og det vet jeg at de fleste låtskrivere liker. Hva er vel bedre enn at et åndsverk setter tankene og følelsene i sving hos folk? Fint lite er bedre enn det, spør du meg.

Det musikalske terrenget er bare helt usannsynlig flott, snikende og besettende. Som en slange i gresset kommer Black Wings ålende... Tom Waits synger med giftig røst, og han trommer som om dommedagen er i evning langt der borte i horisonten et sted. Dette i mens fantastiske Larry Taylor buldrer forsiktig på sin bass - som et fjernt tordenvær ligger han der i dypet.
Joe Gore (for enestående gitarist) skaper en stemning ingen andre gjør etter han. Han snakker til meg med sine strenger. River og sliter i meg, løfter meg og kysser meg midt på hallelujaen. Gitaren er en like tydelig stemme som den Tom serverer.
Snakk om perfeksjon! Denne låten ER perfekt.

Og dette er teksten:

"Take an eye for an eye

Take a tooth for a tooth
Just like they say in the Bible
Never leave a trace or forget a face
Of any man at the table
When the moon is a cold chiseled dagger
Sharp enough to draw blood from a stone
He rides through your dreams on a coach
And horses and the fence posts
In the midnight look like bones"

Tom går rett i strupen på meg med sin bibelske rettferdighet, og månen henger der som en kald mesislet dolk som er hvass (for å bruke et gammelt utrykk) nok til å trekke blod fra en stein. Og vår superhelt, Tom Waits Jesus`en - "Black Wings", kommer ridende på sine hester i en vogn der setet er rødt som morgengryet etter en blodig natt. Og denne natten ser gjerstolpene ut som bein.
Det er litt av et bilde.


"Well they've stopped trying to hold him
With mortar, stone and chain
He broke out of every prison
Boots mount the staircase
The door is flung back open
He's not there for he has risen
He's not there for he has risen"

Det var ingen vits i å prøve på å holde ham nede. Ikke med mørtel, stein og kjetting. For han bryter ut av alle fengsler. Tom`s Jesus, nå min - er ustoppelig, ikke av denne verden.
Tunge skritt kommer ned trappa, den tunge døra åpnes hardt, men vokterne finner ham ikke... For han er gjenoppstått. 
Mhm... Det er litt av et eventyr. Jeg kjenner det kribler i jesusfoten.


"Well he once killed a man with a guitar string
He's been seen at the table with kings
Well he once saved a baby from drowning
There are those who say beneath his coat there are wings
Some say they fear him
Others admire him
Because he steals his promise
One look in his eye
Everyone denies
Ever having met him
Ever having met him"

Det er bare Tom`s Jesus som kan kverke en stakkar med en gitarstreng, og denne svart/hvite superhelten har sågar vært observert ved kongers bord. En gang reddet han et spedbarn fra å drukne (kanskje han avbrøt en dåp), og enkelte hevder at han skjuler sine vinger under sin frakk.
Og noen frykter han, andre beundrer han - for han stjeler hans løfter (Guds løfter - disse løftene er jeg usikker på, og det skulle da bare mangle - Et himmelrike?).

Etter å ha møtt hans blikk, vil du aldri innrømme å ha møtt han. Sånn er det med den saken.

"He can turn himself into a stranger
Well they broke a lot of canes on his hide
he was born away in a cornfield
A fever beats in his head like a drum inside
Some say they fear him
Others admire him
Because he steals his promise
One look in his eye
Everyone denies
Ever having met him
Ever having met him"

Han forvandler seg lett om til en fremmed. De brakk en masse strå i hans hi. Og han var født lang borte i en maisåker (var det under sabbaten Jesus og hans disipler ruslet gjennom en maisåker - jeg vet ikke, men vår Jesus var faen tute meg født i en - uten at dette har noe som helst med saken å gjøre)

Det er en feber som banker som en tromme i hans hode. Han vil nok aldri gi seg. Ikke etter at dere var å trampet rundt i hans hi. Ikke "Black Wings", nei.
Tom`s Jesus er etter min frie tolkning en om mulig enda mer menneskelig superhelt enn selve Jesus Kristus. Han har en mye tydeligere mørk side, akkurat som alle oss andre. Dessuten har han sorte vinger - akkurat som Batman (om vi legger litt godvilje til her). Hvor tøft er ikke det?

Så dette er min lille tilnærming til Black Wings. det er sikkert en barnslig en, men jeg liker den, og disse bildene dukker opp når jeg synker inn i sangen.

Denne sangen er utvilsomt mer en påskesang, enn den er en julesang. Det hersker det ingen tvil om. Men siden julenissen er en sånn jovial og overbærende skrue, finner han nok ingenting å utsette på at jeg bruker Black Wings denne jula.

Det var etter et spørsmål til nok en Tom Waits-kamerat at jeg i dag endte opp med akkurat denne - det samme som jeg har stilt også de tre foregående dagene: Hvilken Tom Waits-låt ville du valgt?
De resterende dagene (det er sannelig ikke mange), skal jeg velge låtene selv, noe som betyr at jeg fikk velge hele 21 perler fra Far`s overlegne katalog.
Jeg takker og bukker for forslagene. Det har vært en sann fornøyelse.

Snart er det jul. One week to go!

Jeg er trøtt denne morgenen. Det er ikke sikkert jeg var helt våken da jeg skrev dette, men pytt pytt, sann...

Advent med Tom Waits - En Slags Julekalender - 16. Desember



Luke 16: Everything Goes to Hell


Denne musikken er skrevet til teaterstykket (Kabaréten) Woyzeck som jeg dessverre ikke har sett eller vet særlig mye om. Musikken kjenner jeg selvsagt sånn høvelig greit.
Blood Money har i løpet av de 13 årene den har figurert på platehimmelen, bare fått en større og større stjerne i min bok - noe som igjen er lett å forklare med at den litt utilgjengelige formen etterhvert har funnet veien helt inn til mitt musikkhjerte. 
Sånn er det.

De to foregående lukene har inneholdt låter jeg har fått servert når jeg har spurt venner om hvilke låter de ville valgt, og det gjelder også i dag.
Grunnen til dette er enkelt og greit at jeg elsker alle Tom`s sanger, og at jeg av og til ikke orker å sitte der å elle melle. Dessuten er det veldig trivelig å få innspill fra fine folk. Et tredje aspekt vil lett være utfordringen.

I dag er det altså Everything Goes to Hell som befinner seg bak luka, og siden jeg ikke kjenner det hittil ikke så alt for kjente stykket - Woyzeck, tenkte jeg å se på låten helt isolert - som om den var selvbiografisk på et vis. Neida.

Neida, neida, neida...

Først og fremst så er jo det rent musikalske en skattekiste av lyder, stemninger og uttrykk - med bariton sax, klarinet, dragspel og diverse rytmeinstrumenter. Det er rett og slett full fest. En fest som lett kunne vært en del av eventyrlige Rain Dogs.
Det er lett å se for seg denne rakkeren i det selskapet.
Så er det selve melodien. Den er som en full sjømann på livets og djevelskapens sorte vinger - full av faen og halv av rom (en ekte sjømann drikker - rom).
Tom synger med sin tøffeste og flotteste røst i en lyrikk som - for å si det forsiktig, er en smule mannssjåvinistisk. Eller kanskje bare ærlig, når alt kommer til alt.

Jeg er dog ikke helt enig i min siste påstand (skulle tatt seg ut), men har lagt merke til at det finnes "miljøer" der ute som fremelsker et syn som dreier i denne retningen. 
Det er uansett en hysterisk festlig tekst det her er snakk om. En politisk ukorrekt og helt nydelig historie om mann vs. kvinde.
Så:

"Why be sweet, why be careful, why be kind?
A man has only one thing on his mind
Why ask politely why go lightly why say please?
They only want to get you on your knees
There's a few things that I never could believe, oh..."

Hvorfor være så søt, omsorgsfull og øm
En mann har bare én ting i tankene
Hvorfor spørre høflig, være forsiktig og si - vær så snill
Alt de vil er å få deg ned i knestående
Det er et par ting jeg ikke har særlig tiltro til

"A woman when she weeps
A merchant when he swears
A thief who says he'll pay
A lawyer when he cares
A snake when he's sleeping
A drunkard when he prays
I don't believe you go to heaven when you're good
Everything goes to hell anyway"

En kvinne når hun gråter
En kremmer når han sverger
En tyv som vil gjøre opp for seg
En advokat som bryr seg
En sovende slange
En fyllik som ber
Jeg tror ikke vi havner i himmelen om vi er snille
Alt går jo til helvete likevel

"Laissez-faire mi amour, ce la vie
Shall I return to shore or swim back out to sea?
The world don't care what a sailor does in town
It's all hanging in the windows by the pound
I don't believe you go to heaven when you're good
Everything goes to hell, anyway"

Jeg er ikke så stiv i fransk, men;

La oss elske - eh, livet
Skal jeg returnere til land eller svømme videre ut til sjøs
Verden gir vel faen i hva en sjømann gjør på land
Alt henger der i vinduet for salg
Jeg tror ikke vi havner i himmelen om vi er snille
Alt går jo til helvete likevel

"I only want to hear you purr and to hear you moan
You have another man who brings the money home
I don't want dishes in the sink
Don't ask me what I feel or what I think
There's a few things that I never could believe"

Jeg vil bare høre deg stønne
Du har jo en annen fyr som kommer hjem med gryn
Jeg vil ikke vaske kopper
Ikke spør meg hva jeg føler eller tenker
Og det er et par ting jeg ikke har særlig tiltro til

"A woman when she weeps
A merchant when he swears
A thief who says he'll pay
A lawyer when he cares
A snake when he is sleeping
A drunkard when he prays
I don't believe you go to heaven when you're good
Everything goes to hell, anyway

Everything goes to hell, anyway
Oh, everything goes to hell, anyway"

En kvinne når hun gråter
En kremmer når han sverger
En tyv som vil gjøre opp for seg
En advokat som bryr seg
En sovende slange
En fyllik som ber
Jeg tror ikke vi havner i himmelen om vi er snille
Alt går jo til helvete likevel

Det er lett å sitte her å le, så derfor gjør jeg nettopp det. Jeg har alltid vært en hund etter enkle løsninger.
Everything Goes to Hell er et aldri så lite mesterverk.
Ikke bare gjennom sin lyrikk, men gjennom helheten. Denne musikken er rett og slett bare helt fantastisk.

Jeg skal ta meg en tur i teateret ved neste anledning. Woyzeck - here i come!

Advent med Tom Waits - En Slags Julekalender - 15. Desember



Luke 15: Town with No Cheer

Dette poetiske innblikket i den australske bushen med nedlagte jernbanestasjoner og glemt glede kan fort få en manns tanker til å vandre hvor som helst dit hvor det gamle forsvinner ut og det nye dukker opp med full kraft.
Det er egentlig nok å sette seg i bilen å ta en tur rundtom langs norges innlandsveger, eller langs kysten for den saks skyld.
Det er nok av steder som står der å synger sin blues når du suser forbi ruinene av det som engang var bygdas stolthet. Der folk samlet seg til både fest og ettertanke. Steder som ligger i skyggen og som nå bare står der som et spøkelse i veikanten.

Dette øyeblikket Tom har fanget og malt med sin følsomme kost, savner antagelig sitt sidestykke når det kommer til å vekke nostalgia og åpne et vindu tilbake i tid.

Nå har det seg slik at undertegnede også kan slenges inn i sekken for nostalgikere, og han er på toppen av det hele temmelig fornøyd med det.
Jeg er glad jeg har evnen til å se litt tilbake med et visst savn i tankene - som kan dukke opp som perler på en snor når moduset først er satt. Town with No Cheer setter det.

Jeg trives godt med å dvele litt ved ting som var, selv om dette ikke hindrer meg i å lengte frem og videre inn i tiden som kommer mot oss med stormskritt. Livet er kort, og om en stakkar ikke skal kunne se seg litt tilbake med en liten tåre i armkroken, er det vel ikke så verdifullt å være en del av hele denne syklusen som en gang startet på mystisk vis.

Town with No Cheer vekker følelser. Ikke bare med sin storslåtte poesi, men også med et bakteppe av amience og en instrumentføring som da den dukket opp skapte litt oppstyr blant både Tom Waits-fans og andre musikkelskere. 
Hele Swordfishtrombones, som skiva denne låten er hentet fra heter, gjorde sitt til at mang en ekspert hevet sine øyenbryn.
I dag er det ingenting som tilsier at det skulle være sånn, men i 1983 ble det likevel litt oppstyr. Da Tom gikk fra snakkejazz, crooning og fylleviser, til skraphaugrock med en poesi av en annen verden.

Jeg elsker selvsagt alle periodene til Tom Waits (som fint kan deles i tre - Asylum, Island og Anti-), og blir ikke overrasket om han presenterer en ny på sine gamle dager (her er det viktig å presisere at Tom er vaksinert mot å bli "gammel").

Dette er poesi av ypperste merke:

"Well it's hotter 'n blazes and all the long faces
there'll be no oasis for a dry local grazier
there'll be no refreshment for a thirsty jackaroo
from Melbourne to Adelaide on the overlander
with newfangled buffet cars and faster locomotives
the train stopped in Serviceton less and less often
There's nothing sadder than a town with no cheer
VicRail decided the canteen was no longer necessary there
no spirits, no bilgewater and 80 dry locals
and the high noon sun beats a hundred and four
there's a hummingbird trapped in a closed down shoe store

This tiny Victorian rhubarb
kept the watering hole open for sixty five years
now it's boilin' in a miserable March 21 st
wrapped the hills in a blanket of Paterson's curse
the train smokes down the xylophone
there'll be no stopping here
all ya can be is thirsty in a town with no cheer
no Bourbon, no Branchwater
though the townspeople here
fought her VicRail decree tooth and nail
now it's boilin' in a miserable March 21 st
wrapped the hills in a blanket of Paterson's curse
the train smokes down the xylophone
there'll be no stopping here
all ya can be is thirsty in a town with no cheer"

Nå skal jeg ut å se på et eller annet med en viss historie. Skogen rundtomkring her er full av historie.




Advent med Tom Waits - En Slags Julekalender - 14. Desember




Luke 14: Shiver Me Timbers

Shiver Me Timbers ja...

Eller splitte mine bramseil som det jo betyr, er en virkelig nautisk perle, og "splitte mine bramseil" betyr vel noe sånt som at været er så tøft at bramseilet revner.
Bramseilet som er det andre seilet akter for baugen, er vel bare å finne på de store fullriggerne...
Trur eg.
Jeg er ingen sjømann, så jeg kan fort ta feil her (selv om jeg hadde seiling som valgfag i ungdomsskolen). Hohohoo... Humor. Det er noe jeg vet fint lite om.

Min far var sjømann i ung alder, og hans far igjen var en skikkelig sjøulk som tilbrakte det meste av livet ombord. Jeg tror linja bakover gjennom generasjonene vil avsløre mang en sjømann Som hos kystfolk flest), men det betyr antagelig fint lite nå som jeg har åpnert luke 14 - selv om det her er snakk om en temmelig maritim "vise".
Jeg elsker selv å være på havet, og jeg har tilbrakt mange døgn og uker på salt sjø, men må nok likevel dessverre si at jeg er en elendig landkrabbe.

Men, så var det Tom Waits og hans Shiver Me Timbers.
Melodien i seg selv er så vakker og rørende at Tom strengt tatt ikke hadde trengt å levere en poesi som er så utrolig flott og overveldende som den han har hjertet ut her.
Personlig har jeg mange minner til denne låten. Noen skriver seg tilbake til da jeg var i militæret, mens andre er av det mer unevnelige slaget.
Jeg skal ikke dvele noe særlig over dette, for jeg vet rett og slett ikke om det har noen hensikt.

OK, så;

"I'm leavin' my fam'ly
And leavin' my friends
My body's at home
But my heart's in the wind
Where the clouds are like headlines
On a new front page sky
My tears are salt water
And the moon's full and high"

Jeg forlater familien og alle mine venner - mitt legeme er hjemme, men mitt hjerte er ute i vinden.
Ditt hvor skyene er overskrifta på en ny forsidehimmel - mine tårer er sjø, og månen som er full, henger høyt.

"And I know Martin Eden's
Gonna be proud of me
And many before me
Who've been called by the sea
To be up in the crow's nest
And singin' my say
Shiver me Timbers
Cause I'm a-sailin' away"

Og jeg vet at Martin Eden kommer til å bli stolt av meg, óg mange før meg - som har kjent kallet mot bølgene.
Bare det å stå der oppe i tønna og synge ut mitt hjerte - Åh, splitte mine bramseil, for jeg seiler avsted.

Jack London`s karakter - Martin Eden, var en proletar (arbeiderklassegutt) som strevde mot å skrive noe virkelig storstilt som forfatter, og som etterhvert begikk selvmord.
Han druknet seg.

Da er det jo lett å anta at Tom synger om selvmord her, selv om jeg ikke er så stor fan av den idéen. Det lukter vel egentlig selvmord i første vers også - "my tears are salt water/my body`s at home, but my heart`s in the wind"...etc. Og også bruken av ordet "leaving", kan antyde sitt i den sammenhengen.
Jeg velger likevel å se dette som en avskjed til alle folkene og alt det som ligger på fast grunn, og at livet må leves der ute til sjøs. Livet uten å avslutte det.

"The fog's liftin'
And the sand's shiftin'
And I'm driftin' on out
And Ol' Captain Ahab
He ain't got nothin' on me.
So come on and swallow me, don't follow me
I'm trav'lin' alone
Blue water's my daughter
'N I'm gonna skip like a stone"

Tåken letter, tidevannet snur, jeg reker fra land, og gamle kaptein Ahab har ingenting å bruke mot meg.
Så kom å svelg meg, ikke kom etter meg - jeg reiser alene.
Det blå havet er min datter, og jeg vil unnslippe som en stein.

Fortsatt oser poesien av selvmord. Og romantiseringen av selvmordet er jo ofte poetens venn.

Kaptein Ahab er karakteren i Herman Melville`s bok - Moby Dick. Den hvite hvalen "forsyner" seg med Ahab`s fot, og Ahab erstatter den med et hvalbein.
Istedenfor å fortsette med typisk hvalfangst, går kapteinen full av hevntanker. Han vil ha sin revansj over Moby Dick, og ender opp med å bli slukt av den hvite kjempen. Mange vil nok kalle også dette et selvmord.

Jeg velger å se dette som en metafor på å være drevet mot noe. I dette tilfellet er det havet og et liv der. Det store kallet.

"So please call my missus
Tell her not to cry
Cause my goodbye is written
By the moon in the sky
And nobody knows me
I can't fathom my stayin'
Shiver me timbers
I'm a-sailin' away"

Vær snill å si fra til min kjære. Be henne om å holde tårene tilbake, for min avskjed er skrevet av månen på himmelen.
Det er ingen som kjenner meg, og jeg kan ikke bli - splitte mine bramseil, jeg seiler avsted.

Han føler seg ikke hjemme andre steder enn på dekk og med den salte vinden i håret (regner jeg med). Selvmordsfølelsen er fortsatt til å ta og føle på, men jeg holder på mitt.
Splitte mine bramseil !

"And the fog's liftin'
And the sand's shiftin'
I'm driftin' on out
Ol' Captain Ahab
He ain't got nothin' on me
So come on and swallow me, don't follow me
I'm trav'lin' alone
Blue water's my daughter
'N I'm gonna skip like a stone"

"And I'm leavin' my family
Leavin' my friends
My body's at home
But my heart's in the wind
Where the clouds are like headlines
On a new front page sky
And shiver me timbers
I'm a-sailin' away"

Shiver Me Timbers er en sterk låt. En vakker, vakker sang. For meg har den noen ganger vært så sterk at den rett og slett har vært en slags redning. En redning fra meg selv.

Jeg kommer til å tenke på at det er mange som sliter i disse tider - da alle skal være samlet og festlighetene står i kø. Om du ikke har noen, er sånt selvsagt umulig. Har du derimot noen, synes jeg du skal nye hvert eneste sekund, og feire høytiden så godt du kan.
Det er ingen grunn til å føle på noen som helst slags samvittighet - kun for at noen andre ikke kan delta på festen. Det er bare den hykleriske TV-ruta som prøver seg. Det hjelper ingen å sitte der med sin meningsløse "sympati".

Jeg skulle ønske at folk i den håpløse situasjonen det er å være ensom og alene kunne finne sin trøst i sanger som dette, men det høres sikkert ut som en litt i overkant naiv "løsning". Selv om det ikke er en løsning jeg tenker på. Bare et botemiddel.
Men for undertegnede er det likevel slik at musikken alltid får det siste ordet. Da går det som regel bra til slutt.

Om stormen herjer og seilene revner - bare skrik det ut:
"Det er ikke en jævel som kan ta noe som helst i fra meg ! - Jeg er en liten faen på det meste!"

Ha en fortsatt fin advent. Og husk:
Musikk er den beste medisinen, den er reseptfri, og den har bare geniale bivirkninger.

Graveyard - Innocence & Decadence (2015)



Etter snart tre måneder med Innocence & Decadence i hus, er det lett å slå fast at skiva fortjener sin plass i solen, for dette er drivende godt håndtverk på høyt nivå - med både hjerte og baller.
For en gammel rocker som undertegnede, er det dessuten uhyre morsomt å oppleve at hardrocken som jeg vokste opp med fortsatt har sine formidlere og sine stadig nye skapere. Graveyard fra nydelige Göteborg er helt klart mine helter i så måte.


Denne fjerde langspilleren fra svenskene er etter min bestemte mening deres beste så langt, og dessuten den mest varierte i flokken. Og da mener jeg variert på den aller beste måten.

Den først uka med dette albumet i hus, hadde jeg en følelse av at enkelte av låtene holdt et litt lavere nivå enn andre, men nå som helheten og hver enkelt låt har fått gå seg varm og har fått sunket skikkelig inn, finner jeg det smått absurd å påstå noe sånt.
Innocence & Decadence er rett og slett et helstøpt album, akkurat sånn som jeg husker de beste utgivelsene fra `70 og `80-tallet da Deep Purple, Led Zeppelin, Black Sabbath, Ramones og en temmelig lang rekke andre eminente band ga ut sine store klassikere.


Det er muligens litt snevert å "bare" kalle denne musikken for hardrock, for det ligger en hel masse rå blues - som bobler under óg litt på overflaten her.
Det er også spor av såkalt garage fra siste del av `60-tallet å finne i denne musikken som innimellom også såvidt slenger innom det jeg nok vil kalle psykedelia fra samme periode.
Men likevel, om jeg skal oppsummere denne musikken med bare ett begrep, vil nok hardrock være det som treffer aller best. For dette er rock, og den er til tider beinhard.
Hardrock, som i summen av alle de nevnte genre.

Joakim Nilsson - gitar og vokal, Jonatan Larocca-Ramm - gitar og vokal, Axel Sjöberg - trommer, og Truls Mörck på sin bass, har laget et album jeg kommer til å ta frem med jevne og ujevne mellomrom i ukene, månedene og årene som kommer. Dette er like sikkert som at folk vil gå amok i julebutikkene i dagene som kommer. Bruke heslig masse grunker helt uten et snev av ettertanke. Og det er jo så fint og flott. Jeg mener; er det fest, ja så er det fest.
Så lenge du tenker litt på det lille Basus jernet i denne perioden, er det bare å blåse så mye gryn som du klarer.
Hah!
Du trenger vel egentlig ikke å bekymre deg om Ham engang. Det er jo bare å kjøre på så det griner etter...
Uansett, så er det sikkert at Innocence & Decadence blir en gjenganger her på bruket. En såkalt stayer eller keeper -om du heller vil det. Dette er rock som jeg liker den.

Graveyard er utvilsomt et av de tøffeste bandene i sin genre for tiden, og de har også vært det en god stund.
Helt siden de ga ut debuten i 2007, har de levert varene med stor overbevisning.
Vi trenger denne gjengen. Jeg trenger dem, og jeg gleder meg allerde til neste album.
Håper ikke det går så alt for lenge til da.

ROCK YOU!

Advent med Tom Waits - En Slags Julekalender - 13. Desember




Luke 13: Pony 
(om du høyreklikker på lenken og åpner i en ny fane, får du en av verdens vakreste og sterkeste låter, servert)


...og bak luke 13 skjulte det seg nok et mesterstykke. Fantastisk. Det er på ingen måte overraskende.
Men dette er ikke et hvilket som helst mesterstykke. For dette er og vil alltid være min favoritt blant alle Tom`s fortellinger og refleksjoner over livet. Denne har mannen skrevet alene. Låter som denne KAN bare skrives i ensom majestet.
Jeg tar den frem oftere enn jeg nok vil innrømme.

Teksten som jeg føler det er lett å adoptere til mitt eget liv, er her plassert inn i en konkret geografi - med sine spesielle karakterer og hendelser - men som jeg (for min del) også kan overføre til hvor som helst i denne verden. Jeg kan tre inn i dette helt skremmende vakre og hjerteknusende universet med sine tristesser og sine helt absurd nydelige stemninger.
Jeg kan være her i all "elendigheta" og samtidig føle stor velvære.

Bare hør hvordan Smokey Hormel berører sin Dobro. Han kjærtegner frem tonene og de sarte små melodilinjene. De er som små historiske hendelser sett fra dette tradisjonsrike instrumentets ståsted - i hendene på en som er ment å bruke det i sitt uttrykk, må vite.
Legg merke til historien min helt - John Hammond, forteller med sin bluesharpe. Hør hvordan han skaper et språk som oser av gamle minner og vibrasjoner fra en svunnen tid. Alle bildene som dukker opp er i svart/hvitt med et litt sånt brunt og støvete preg. Det er rett og slett så vakkert at jeg noen ganger dør i øyeblikket, for så å våkne opp igjen der alle sorger er visket bort av skjønnheten i denne kunsten.

Så - sist men ikke minst...

Kjenn på stemmen Herr Waits bruker her. Jeg føler alle tankene - selv de som ikke formidles gjennom konkrete ord. De bare blomstrer frem som små sommerfugler når du rusler gjennom det høye gresset. Danser rundt deg i sakte vals.

Nei, faen... Dette er kunst.

Låtskriverkunst på aller høyeste nivå.

Ofte - i diskusjoner - når jeg har dratt frem Tom Waits som tidenes låtskriver, eller låtsmed - er det denne som ligger i mitt bakhue som en slags mal på nettopp kunsten å komponere, formidle og bygge en låt.
Sånn har det blitt, og så jævla sterk, vakker og naken er denne sangen. Briljant, er hva den er.
Jeg har trykket låten til mitt bryst mang en gang når det har vært nødvendig. Og det har det vært noen ganger i fortiden når ensomheten har tatt over hele tilværelsen - og når alt det jeg har gjort og mest sannsynlig angret på (óg det jeg ikke angrer på), har kommet flytende opp til overflaten som vrakgods.

"I've seen it all boys
I've been all over
Been everywhere in the
Whole wide world
I rode the high line
With old blind Darby
I danced real slow
With Ida Jane"

Her tar Far oss inn i fortellingen. Han mer enn antyder at han har vært litt rundt omkring, og at opplevelsene har vært mange.
Selv kjenner jeg mine egne minner fra livet så langt, der de kysser meg forsiktig på kinnet. En tåre kan lett finne veien ut til ditt fjes her.

"I was full of wonder
When I left Murfreesboro
Now I am full of hollow
On Maxwell street...
And I hope my Pony
I hope my Pony
I hope my Pony
Knows the way back home"

Vår mann var høyst usikker på hva han begav seg ut på da han tok de første skrittene på sin ferd, og nå ligger han der, kanskje skutt, eller bare tom - ved reisens slutt.

Og jeg sitter der i øyeblikket mens sangen tar meg dit jeg vil, og jeg tenker på mitt utgangspunkt... kanskje.
Jeg reflekterer over hvor jeg er nå. Det vet jeg aldri.

Tom håper at hans ponni vet veien hjem, og jeg ser denne ponnien som skjebnen.
Nå er det bare skjebnen som kan vise vei, eller ta meg dit det er meningen at jeg skal.

"I walked from Natcher
To Hushpukena
I built a fire by the side
Of the road
I worked for nothin in a
Belzoni saw mill. I caught a
Blind out on the B and O
Talullah's friendly Belzoni ain't so
A 44'll get you 99"

Ferden har tatt vår mann til mange steder, og han har gjort det som skal til for å overleve. Han har sågar jobbet uten å få betalt for det, og kanskje skutt djevelen som lurte han, eller blitt skutt av denne djevelen.
Og nå er han på toget - på tur vekk fra elendigheta. På flukt.
 
"The Blind out on the B and O" er toglinja, og "A 44`ll get you a 99" er livstid om du bruker en revolver, f.eks.
Selv har jeg mine opplevelser å putte inn her. Ting som har forandret hele tilværelsen, og som har gjort at jeg har vært tvunget til å gjøre noen valg. Skjellsettende valg. Livet er en lang rekke av den sorten.

"And I hope my Pony
I hope my Pony
I hope my Pony
Knows the way back home"

Så da er det bare å sette sin lit til skjebnen. Dette når du ligger der på veien, full av kulehull, eller bare hul.
Håpe at den ikke er for grell. Skjebnen.

"I run my race with burnt face Jake
Gave him a Manzanita cross
I lived on nothin
But dreams and train smoke
Somehow my watch and chain
Got lost.
I wish I was home in Evelyn's Kitchen
With old Gyp curled around my feet"

På dette toget møtte vår mann på Burnt Face Jake. De var reisefeller helt til Jake døde (min antagelse), kanskje ble han drept av vår skikkelse, kanskje ikke. Det er ikke så viktig som selve strukturen i livet som her beskrives. De store hendelsene.
Tom (la oss si Tom) laget den avdøde, eller den som forlot (Jake i dette tilfelle), et kors av manzanita kvister (manzanita er vel et treslag), muligens for å lette på sin egen samvittighet, eller bare for å føle seg litt bedre. Kanskje det var det eneste rette å gjøre... Jeg føler det, men hvem vet.
Vi gjør jo alle sånt når vi har gjort noe vi kanskje ikke skulle gjort.
Jeg gjør det.

Så levde Tom på gamle drømmer og luft, eller bare røyken fra toget.
Han hadde mistet sin verdighet. "Watch and Chain" står for meg som verdighet her. Kanskje stolthet, også. 
Jeg har mistet min mange ganger, men heldigvis funnet den igjen (håper det).
Men sånt tar tid.
Og livet ER tid.

Nå dedikerer egentlig Tom Waits denne sangen til sin tante Evelyn som døde rett før han pennet dette mesterstykket, og han ønsker at han var tilbake i hennes kjøkken med gamle Gyp ved sine føtter.
"Gyp" er sikkert en katt. Kanskje en hund. Bildet er uansett for meg et symbol på trygghet og samhold. På nærhet og kjære minner - de du tyr til når helvete bryter løs.
Og det gjør det av og til.

Og når du ligger der - skutt midt i gata, og håper på at hesten din skal ta deg hjem, er det vel naturlig å ønske seg tilbake til et kjøkken der alt engang var kjærlighet. Tilbake til stedet der mat og alt annet en mann trenger - har sin vugge.

For meg er denne fantastiske låten en refleksjon på livet. Den er også en slags veiviser. Den forteller deg (om du er ny i livet) at du kan forvente hva som helst (også om du ikke er ny i livet - når jeg tenker meg litt om).
For sånn er dette livet, uansett hvem og hva du er.

Men skaff deg en ponni. 
En imaginær veiviser som kanskje bare er skjebnen - om den finnes.
Jeg vet ikke. Det kan du ta gift på.

Advent med Tom Waits - En Slags Julekalender - 8, 9,10,11 & 12. Desember



Luke 8, 9, 10, 11 & 12:
Singapore, Clap Hands, Cemetery Polka, Jockey Full of Bourbon
 & Tango Till They`re Sore

Etter Tom`s 66-årsdag gikk det meste som har med julekalendere av hengslene her, og jeg dro avsted til vidunderlige Göteborg uten å ta med nevnte kuriositet. Vi snakker her om en aldri så liten julekatastrofe, selvsagt, men samtidig en situasjon det er mulig å komme ut av med nissevettet i et slags behold... nå som jeg atter er hjemme igjen. 

Så. Det eneste riktige å gjøre nå, er å ta det gamle "5 på rappen" trikset (et triks en forøvrig sjelden eller aldri bør ty til, men som når situasjonen krever det, er gull verdt ved disse høyst sjeldne julekalendertilfellene). Dette er et sånt. Et høyst sjeldent julekalendertilfelle.

Nuvel. Nok om høyst sjeldne julekalendertilfeller, og over til de mer vanlige oppleggene.

Som alle nok bør vite, finnes det ingen "5 på rappen" triks som kan, vil eller er i stand til å matche det vi for 30 år siden fikk servert på Rain Dogs. Det er for undertegnede helt umulig å finne et album som starter, fortsetter og slutter like bra som det Tom Waits slapp løs på samfunnet en septemberdag i 1985. 
I dag er det åpningen - de fem første låtene på dette tidenes tøffeste, beste, deiligste, nydeligste, verste, styggeste, vakreste og mest elskverdige albumet som noen sinne er laget, det handler om. I dag handler det om fem låter som har merket meg for livet. Denne perleraden står tatovert på tvers av mitt hjerte med en blanding av blod, svette, brorskap, galskap, barskap og fest. Uten disse, ville mitt liv definitivt sett annerledes ut.

Rain Dogs minner meg først og fremst om min bror og meg. Oss - sammen. Det er vår plate, det er vår egen Tom Waits, og det er for faen ingen som kan komme mellom oss her.
Om noen skulle forsøke å kile seg inn i mellom her med de beste verktøyene på markedet, ville de fort funnet ut at brorskapene er de mest solide skapene. De ville møtt på kvist - hard jævla eikekvist.
Men nå har det seg heldigvis sånn at folk har nok å stri med, så det å kile seg inn mellom to brødre og deres hellige gral, ville fremstått som totalt uforståelig, og ikke minst stupid.

Jeg vurderer nå å si "nuvel" igjen, men lar det ligge.

Etter å ha gjort meg skyldig i å starte en real Tom Waits-feber i hjemmet på `80-tallet, kom en dag min broder drassende med Rain Dogs.
Feberen som herja, og som hadde utgangspunkt i Big Time - etterfulgt av Blue Valentines og samleren - Asylum Years, var allerede så høy at liv stod i fare for å gå tapt, og da Rain Dogs kom inn døra - eksploderte sågar hele jævla termometeret.
POFF!
Det var en altoppslukende tilstand av skakke gitarer, forfylla crooning og et godt bedugga piano. Det var en umiddelbar kjærlighet til en skikkelse som vi begge nok hadde lengtet etter lenge - uten å vite det selv. Det var en tid der Herr Waits forvandlet alle andre helter om til statister. Det var så mye magi inne i bildet, at jeg nå - her jeg sitter å mimrer i all forsiktighet - bare kan erindre dette som en slags uvirkelighetens poesi.
For det var poesi sånn poesi skal og bør være med to dedikerte unge menn i lidenskapens vold. Rain Dogs tok oss med inn i en tilværelse der New York`s avsatte fugler med sine våte vinger regjerte gjennom Tom`s skarpskodde rennesteinsrock. Rain dogs tok oss med der musikk orkestrert med instrumenter - som ikke engang finnes, skapte strukturen og bildene.
Rain Dogs tok oss med.
Rain Dogs tok oss, enkelt og greit.

Og vi hadde våre kompiser på laget.

Det kan umulig ha vært en eneste fest som ikke startet med Singapore på den tiden. Ikke én. Og den tiden var den tiden da festene flommet over av adrenalin, ung uforminsket og uforskammet manndom. Det var den tiden da vi gikk rett på whiskyen uten så mye som et spørsmål. 

Så vi seilte til Singapor, gale som hattemakere og fullere enn enhver kinamann. Rett som det var kom gitaren frem og Clap Hands ble med ett - allsang uten grenser.
Vi sang å skråla, skåla og drakk, og vi danset som idioter nylig sluppet ut fra asylet.
Vi danset gravlundspolka på plenen mens hatt og frakk ble dynket i Zippo-bensin, og naboene som turte - kunne bivåne de waitsiske klesplaggene i full fyr, der vi danset rundt dem som indianere på ildvannets kraftfulle vinger.
Vi var alle Jockeys full av bourbon, og vi danset promilletango til vi stupte. Gikk rett i bakken. Hver gang skulle jeg vel kunne si...

Jeg kan ikke tenke meg at det er laget et bedre album for anledningene vi var eksponenter for den gangen. Disse fem første låtene på Rain Dogs er fyrverkerier som får fyrverkerier til å se ut som billige telys på siste verset. Óg som alle bør og skal vite, holder denne skiva hele nitten låter i tallet - i sin hule hånd. Ah... for en hånd!
Og det er ikke én av dem som står tilbake for noe som helst. De er alle små uslepne diamanter som tilsammen utgjør tidenes aller viktigste album. En bibel for vantro kjærleik. Et brev fra under en regnfull himmel.

Men i dag snakker jeg bare om de fem første. De som var dømt til å skjule seg bak lukene jeg hadde tilgode å åpne etter min lille avstikker til våre naboer i øst.

Javel. Så dette er mine første minner og opplevelser rundt disse mesterstykkene.
Men når det er sagt, er det også viktig å presisere at all denne musikken fortsatt lever her (i mitt tempel) i beste velgående, også i dag. Ofte hver dag.
De elleville festene har kan hende stilnet hen, men Rain Dogs lever altså i meg hver eneste dag. 
Jeg tror ikke det går mange dager i året der jeg ikke synger ut en strofe fra denne milepælen. For hele sulamitten er i stadig bevegelse. Dynamisk og tidløs i all sin prakt, og med musikalske stilarter fra alle kanter.
Rain Dogs puster og peser gjennom mitt liv. Hamrer og slår så jeg aldri kan glemme. Og jeg setter pris på det. Haler det inn ved hvert åndedrag. Antagelig.

Og aldri vil jeg kunne få et nykternt, avmålt forhold til dette. Selv om jeg for det meste ser albumet i lys av hverdagen. En hverdag som er krydret til det ypperste, må vite.

God jul!

Advent med Tom Waits - En Slags Julekalender - 7. Desember




Luke 7: I Don`t Wanna Grow Up

Det er bare én ting å si først:
Gratulerer med 66 år, Thomas Alan Waits.
You`re the man!

Jeg husker den dagen tidlig i September da Bone Machine endelig skulle komme, som om det skulle vært i forrige uke. Det var et helt praktfullt vær da jeg stod opp på mårningen, og jeg var fullpakket av forventninger.
Dagen før hadde jeg vært innom Platebaren i Tromsø for å høre om Tom`s nye vidunder hadde ankommet, men fikk beskjed om å komme tilbake igjen dagen etterpå, for da skulle den være der.
Jeg jobbet i en sånn kafé for ungdom på den tiden, og denne finfine dagen hadde jeg store planer om å svinge over brua i innom platesjappa før jeg skulle åpne kaféen litt før klokken 11. på formiddagen. Så jeg stod der utenfor døra da butikken åpnet.
Vi gikk opp i andre etasje jeg og herren som eide og drev butikken, opp i CD-avdelingen. På den tiden var det fortsatt vinyl i første etasje, men vinylen hadde vel egentlig allerede gitt tapt for CD`en som da hadde vært på markedet i cirka 9 år (de første par årene med CD formatet var en heller traurig affære med elendig utvalg).
Da vi kom opp i den rette avdelingen, fikk jeg beskjed om å vente et øyeblikk mens mannen stormet inn på bakrommet. Etter en stund kom han ut med to brune pappesker. Han røsket opp den første esken, sjekket innholdet, og konstaterte at Tom ikke befant seg der. Da lokket på den andre esken sakte gikk tilbake og blottet dens innhold, var det første jeg fikk se et fjes jeg hadde ventet lenge på. Der lå han - Tom Waits. Hallelujah!

Så det var en lykkelig 26 åring som kjørte på jobb den mårningen med Bone Machine på full pedal.
Da jeg kom på jobb etter en kjøretur på ett lite kvarter, var jeg temmelig svimmel i skallen og opprømt i hele kroppen. Fy faen for en sinnsyk musikk jeg hadde fått servert. 
Jeg husker at det første jeg gjorde etter at jeg hadde åpnet kaféen og sluppet inn hyenene, var å klemme på den nye CD`en og la det stå til.
Først var det ingen av de små bandittene som sa noe, men etter en stund begynte den ene etter den andre å lure på hva i helvete jeg hadde røyka, og om det ikke var mulig å få satt på noe skikkelig musikk. Det var det ikke. Denne dagen skulle jeg høre hele Bone Machine bare én gang - før jeg senere på kvelden selvsagt skulle dykke inn i den for alvor.

Musikken som var akseptert blant klientellet på denne ungdomskaféen, var Nirvana, Metallica, Guns'n Roses, Red Hot Chili Peppers, REM, U2 og visse andre greier i sånn cirka samme gate, så etter det året jeg hadde mitt engasjement der, var jeg mer enn fed up på alt som minnet om alle de nevnte. Dere kan tro det var et helvete.

Men da I Don`t Wanna Grow Up dukket opp i høytalerne, stilnet sutringen, og et par av de mest hardbarka dudene nikket litt på hodet å sa at denne låta gikk. Det var etter deres mening den beste til nå.
Så var det bare 2 låter igjen, og etter dem fant aldri Bone Machine turen inn mellom Treffpunkt`s (kaféen het "Treffpunkt") vegger igjen. Og det var jo kanskje like greit.

Men vi i Tom Waits-klanen slukte den rått. Selvfølgelig gjorde vi det. Vi slukte den!
Det hersket en ekstase blant oss som varte og rakk i ukene etter denne utgivelsen.
For vi hadde en Tom Waits klubb.
Vi var en liten gjeng som brukte å samles for å drikke whisky, sette fyr på saker og lytte til Tom Waits.
Det var litt av en tid med kun den beste og tøffeste musikken.
Det var Tom Waits for alle penga.

Og sånn er det fortsatt, mange mange år etter. Man slutter ikke å elske en mann som Tom Waits.

Så atter en gang. Gratulerer med dagen Tom Waits.
But we never wanna grow up. Never ever.

Advent med Tom Waits - En Slags Julekalender - 6. Desember



Luke 6: Lord I`ve Been Changed

Jeg har ikke mistet grepet. Jeg bare sier det først som sist. Ei heller har jeg blitt en kristen mann.
Men jeg har forandret meg.
Litt.

Jeg har funnet noe som skriver seg fra naturen, og rett som det er, forsterkes dette gjennom musikken.
Gjennom sangen og den som våger å levere den direkte fra sin sjel - helt uten intellektets forvirrende svøpe. Og Tom Waits gjør det. 
Onde tunger vil ha det til at Tom synger med tilgjort stemme, at han fører en falsk stemme. Dette stemmer selvsagt ikke. Jeg synger selv, så jeg vet at om sangen skal føles troverdig, må den komme fra noe dypere enn det dypet den vanlige stemmen kommer fra. Man må hente sangen opp, og da vil stemmen autamatisk finne den nerven den er ment å ha.


Ja, noe har forandret meg. Til det bedre, heldigvis. Forhåpnetligvis. Ikke tilfeldigvis. Faen vet.

Etter et år i skogen har det skjedd noe der inne i skyggene, og når jeg hører Tom Waits synge denne gospelsangen, er det som om lyset slipper litt bedre til der det før var totalt mørke. Men jeg har ikke sett lyset. Det har alltid vært der. Lyset var nok på da jeg kom til verden på kvinneklinikken i Tromsø en vinterdag.

Det er ikke bare denne sangen som lyser opp min mørke sjel. Det er flere av dem. Men nå er det Lord I`ve Been Changed det handler om.
Hadde det ikke vært for Tom`s leveranse her, ville dette utvilsomt bare vært nok en gospelsang. En jeg sikkert aldri ville kommet i kontakt med. Men sånn er det ikke. Jeg har virkelig kontakt med denne sangen.

Ja, jeg vet at det er pussig. Direkte snodig.


All denne forandringen kommer fra et frø som begynte å spire da jeg havnet her i skogen. Midt i naturen der stillheten kan være så enorm at en liten mann forsvinner i den. Blir ett med alt det andre rundt. Der omgivelsene er så uendelige at de store majestetiske trærne virker som tannpirkere der de står å peker rett inn i himmelen.

Etter at jeg flyttet hit, midt i skogen, har jeg dessuten gjort meg bryet å melde meg ut av statskirka. En kirke jeg aldri har reflektert så alt for mye over, annet enn at jeg stadig har ment, i sterkere og sterkere grad, at presteskapet som representerer den, er helt på bærtur med sine snevre tanker som ofte er på et plan som heller hører hjemme i kommunestyerenes møter, med kaffe og vafler som en av drivkreftene. Alle parter. Meningskåte egoister som ofte glemmer å ta en titt innover. Men nok om det. 

Ja, jeg er nok en annen fyr nå enn hva jeg var da jeg flyttet fra Oslo i Januar. Mer fredfull om ikke annet. Våken også kanskje.

Hver morgen når jeg våkner, er det med en god følelse helt der innerst i benmargen. Helt der inne hvor skyggene ofte briljerer. 
Jeg slenger på meg mine utvalgte lørver, rusler skev og skakk av gikt opp tappa, setter på kaffen, spiller en låt (ofte For the Sake of the Song av Townes Van Zandt), og når kaffen er klar, tar jeg den med i et høvelig krus, og finner veien ut på verandaen (som heller er en slags "front porch").
Så fyrer jeg en sigarett i den store stillheta.
Lyden av lighteren danser med sitt ekko inn mellom busker og trær, og larmen fra mine lunger når den første røyken slipper ut, minner mest om et eller annet fra en science fiction film.

"Won`t you lend your lungs to me - mine are collapsing"

Så da sitter jeg der under himmelen - hver eneste morgen. Et hellig øyeblikk der kontakten med alt og intet er sterkere enn alt jeg tidligere hadde kunnet forestilt meg. For jeg er midt i naturen. Jeg har en usynlig nabo. That`s it. Vi er alene her, men samtidig er hver eneste sjel som noen sinne har vært tistede. Go figure!

Etter en liten stund, dukker det alltid en sang opp i mitt stille sinn.
Denne morgenen var det Lord I`ve Been Changed.
Det var som om Tom`s temme kom fra et sted der ute i det store rommet, og den traff meg midt i en kjeft kaffe. Jævla god kaffe.

Etter at røyken var på filternivå, var det lett å bare løpe sideveis som en krabbe ned trappa og inn hit på musikkrommet for å skrive dette i luke 6.
For det er sant. Hver eneste ord er sant. Og det måtte sies.

Musikken er min religion, og den jeg elsker er min engel. The Holy Ghosts er og vil alltid være Johnny Cash og Townes Van Zandt, og Tom Waits er stemmen og samvittigheten - i dag også.
Mitt opphav er min eneste kirke, og naturen rundt meg er for meg det mange kaller Gud.

Selv om denne verden ofte er et rent helvete av krig, nød, terror og fortvilelse, er den også alt vi har. Og alt vi har er langt mer enn bare krig, nød terror og fortvilelse. Denne verden er også full av fred og store rom. Tid og uendelige tankerekker, opplevelser og kontakt mellom elementer og individer. Kjærlighet. Men også hat. Vi snakker ofte om denne fine linja.

Jeg kan sitte på den nevnte verandaen å lytte til ulvene når de synger sin blues mot månen. Jeg kan høre hauken når den kauker ut der inne bak trær og skygger, og jeg kan høre en ravn i sin flukt over tretoppene. Dens rop minner mest om en slags sonar man ellers bare finner i u-båter.
Jeg kan høre når ekornet mister sin kongle ned langs trestammen, og jeg kan altså helt uten videre høre Tom Waits synge - Lord I`ve Been Changed.

Det er klart det finnes en vilje et sted. Alt dette kan umulig være en bortkasta tilfeldighet.
Av og til snakker vi om en vrangvilje, men det er da noe det også.

Les mer i arkivet » Februar 2016 » Januar 2016 » Desember 2015
Ole Morten Wilhelmsen

Ole Morten Wilhelmsen

50, Trysil

HOWDY ! Er ROCK så jævla viktig, egentlig..? JA (for faen). Vi snakker jo om ESSENSEN i livet. Den rette SAUSEN. Meninga med TILVÆRELSEN. Neida. JODA ! ROCK'N'ROLL er selvsagt dødsviktig. MUSIKK er det. Drink that BLACK COFFEE, and keep it ROCKIN`, brothers and sisters...

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits